«Den siste viking» er spilt inn i Jotunheimen. Den vakre naturen skaper en storslått ramme rundt handlingen, og det ser ut til at vikinglandsbyene er konstruert på en historisk korrekt måte. Men hvorfor har man ikke tatt konseptet helt ut og kledd deltakerne opp på samme måte som programleder Trond Espen Seim? Det hadde gitt serien det lille ekstra, og gjort den enda flottere å se på.
I første episode blir de 18 deltakerne delt inn i to lag, draker og ravner, og disse skal tevle mot hverandre i ulike vikinginspirerte tvekamper. Mye av tiden går imidlertid med til å skjøtte dagligdagse oppgaver som matlaging og gårdsarbeid, knappe ressurser skal fordeles, og alt ligger med andre ord til rette for et raskt eskalerende konfliktnivå.
Deltakerne ser ut til å være en fin gjeng, uten noen utpregede særinger eller intrigemakere, i hvert fall om man skal dømme ut fra de første tre episodene. Vel er det noen gnisninger, men ikke mer enn hva man kan forvente når man setter folk inn i en på alle måter oppkonstruert situasjon som denne.
Dette er likevel en konkurranse som bare kan ha en vinner, og etter hvert skal man ikke se bort fra at det spisser seg til. Det er underholdende og morsomt, til tider ganske pinlig, og det er vel akkurat det som er hensikten. Revolusjonerende eller originalt blir det imidlertid aldri, og dramaturgien og de musikalske virkemidlene kjenner vi igjen fra utallige andre programmer innenfor samme konsept.