Plottet i "Arvingane" er, som tittelen antyder, bygget opp rundt en klassisk familiekonflikt.Handlingen utspiller seg på Fyn, hvor den kjente og kontroversielle kunstneren Veronika Grønnegaard lever et bohemsk liv på den vakre herregården Grønnegaard. Når vi møter henne, er hun alvorlig kreftsyk, men det har hun ikke sagt til noen.
Så dør Veronika plutselig, og det oppstår full forvirring om hvordan arven etter henne skal fordeles mellom hennes tre barn, som hun har fått med to forskjellige menn. Den eldste, Gro, er datter av den virrete musikeren Thomas, som nå bor i et skur i Veronikas hage, mens de to yngste, Frederik og Emil, er sønner av mann nummer to, den velstående Carl Grønnegaard. Siden Veronikas storslåtte hjem på Fyn er nedarvet fra Grønnegaards familie, er det Frederik som har arveretten. Veronika har imidlertid i all hemmelighet opprettet et fond som skal drive gården videre som museum, ledet av Gro. Kvelden før Veronika dør, oppsøker hun Signe, datteren hun adopterte bort, og som fram til dette tidspunktet ikke hadde noen som helst anelse om at hennes mor Lise ikke er det biologiske opphavet. Veronika skriver et nødtestamente hvor hun gir gården til Signe. Dermed har hun lagt til rette for en familiekonflikt av dimensjoner, og det er akkurat det vi får.
Intrigene, løgnene og svikene er mange og intrikate, og det er fortellinger om flere fascinerende og til dels tragiske liv som rulles opp etter hvert som historien utvikler seg.
Ut over det solide manuset, er det en del skuespillerprestasjoner som bidrar til å hente dette klassiske dramaet opp i elitedivisjonen. Trine Dyrholm er glimrende som den tilsynelatende dypt ensomme karrierekvinnen Gro. En slags Claire Underwood med følelsene utenpå, så å si. Carsten Bjørnlund som den fåmælte, innadvendte Frederik gjør også sterkt inntrykk. Og Trond Espen Seim gjør en hederlig innsats, selv om det unektelig er litt snålt å høre typisk danske uttrykk framført på Oslo-dialekt.