Det skal ikke stå på ambisjonene i denne serien, som er basert på BBC-produksjonen "Keeping Britain Alive". Over hundre tv-medarbeidere har i løpet av et døgn i oktober i fjor fulgt ansatte i det norske helsevesenet, pasientene de behandler, og ikke minst de pårørende.
Hver episode kryssklipper seg igjennom flere ulike situasjoner og sper på med passelige mengder statistikk. I den første episoden får vi blant annet møte to joviale sykepleiere som opererer Blodbussen, en baby som skal nyreopereres, en 72 år gammel mann som må hasteopereres etter et hjerteinfarkt og sykehuspresten som synger for en kvinne med uhelbredelig kreft.
Det første som slår meg, er hvor ekte dette virker. Personene som intervjues gir et overbevisende inntrykk, og takler tilsynelatende godt det å ha et tv-team på slep i sine mest sårbare øyeblikk.
Man kan heller ikke unngå å bli mektig imponert over den jobben helsearbeiderne gjør. Hvor fascinerende rolige de er når det oppstår en kritisk situasjon på operasjonsstua, hvor reflekterte og sympatiske de er i kontakten med pasienter og pårørende, og hvor effektive de er i situasjoner hvor hvert sekund gjelder.
Det som trekker litt ned, er en til tider rotete og underlig klipping. Vi får se de samme små snuttene fra ulike situasjoner flere ganger, men så viser det seg at den fulle versjonen ikke er med i episoden i det hele tatt. Det hadde vært bedre å få konsentrere seg fullt om de historiene som faktisk blir fortalt.
En liten advarsel til slutt: Hvis du ikke tåler å se blod og detaljerte operasjonsbilder, må du for all del unngå denne serien.