Årets sesong åpner med en herlig, fornorsket Gudfaren-parodi, hvor mannen som henvender seg til Frank klager over slaskene på det lokale asylmottaket.
Frank på sin side har ikke de helt store problemene å bale med, sånn rent bortsett fra at hans forhenværende (Marian Saastad Ottesen) har planlagt å døpe tvillingene deres Asbjørn og Asbjørg, og Frank er ikke spesielt enig i at barna skal ende opp som "the ass-twins".
Men det baller fort på seg når en britisk hooligan dukker opp, og de klønete kompisene til Frank klarer å vrake Ferrarien hans i en spektakulær kollisjon med en elg. I tillegg har Frank oppdaget en ny inntektskilde, og gjennom en ganske lettvint utpressing av en tidligere fylkeskommunalt ansatt som nå har gitt seg over til den somaliske salaten, blir Frank og hans medsammensvorne medeiere i et asylmottak.
Legg til klein flørting på babysvømmingen, en hipp skate-prest og en utrolig upassende dåpstale, og vi begynner å ane konturene av en sesong som har alle forutsetninger for å overgå den forrige. Plottet ser ut til å bli minst like tullete og underholdende som i forrige runde, mens rollene er bedre innarbeidet og bedre gjennomført.
Det er fortsatt i stor grad de herlige typene som løfter serien. Trond Fausa Aurvåg er så ubeskrivelig teit på så mange måter, at man skal være veldig alternativt sammenskrudd for ikke å le godt ved flere anledninger.
Serien gir fremdeles et herlig, skakt og ikke rent lite karikert blikk på Norge og det typisk norske, sett utenfra, slik at vi ler både av og med oss selv. I tillegg er det så godt som umulig å ikke heie på den kriminelle antihelten Frank, med sin mannssjåvinisme og alle sine øvrige politiske ukorrektheter. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.