Jeg tviler ikke et sekund på at de er blitt henført av de spektakulært vakre bildene av vill, nordnorsk sommernatur, med midnattssol og full pakke. Men de kan ikke ha sett filmene "Kill Buljo" og "Død snø" signert Tommy Wirkola, eller de andre norske eksportseriene "Himmelblå" og "Lillyhammer". For da hadde de nok syntes at både plottet og den karakteristiske Wirkola-humoren er litt vel slitt nå.
Opplegget er altså sånn: Politibetjenten Salmander (Zahid Ali) forvises til Norges ytterste avkrok , Hellfjord langt oppe i nord, etter et uheldig blodbad på 17. mai. Her er folket akkurat slik vi forventer: sære, ramsalte, værbitte og tause. Hjørnesteinsbedriften heter Hellfish, gjennomsnittsalderen er 67 år. Absolutt alle røyker, og Hellfjord har landets høyeste forekomst av Kols.
Og her skal altså "noe skummelt" foregå så snart Salmander, med sine underutviklede sosiale antenner, ankommer.
Igjen handler det altså om en fremmeds møte med den snodige kulturen på et lite sted i Norge, inspirert av amerikanske serier som "Twin Peaks" og "Det gode liv i Alaska". Men i "Hellfjord" skal altså sjangeren parodieres.
Flere ting er glitrende herlig med "Hellfjord". Opptakten med politihesten blir legendarisk. Zahid Ali og Ingrid Bolsø Berdal som journalisten Johanna har et fantastisk samspill med herlig dialog, og rollefigurene deres er herlige. Det er også mye gull i navn som Bosse Nova, Tante Kose, og i Johannas krølltoppfrisyre.
Men ingenting skjer jo! Etter to episoder har det i hvert fall ikke skjedd noe som gir lyst til å følge med videre. Virkemidler som funker greit i en spillefilm, er ikke nødvendigvis nok til å få seerne tilbake uke etter uke på tv.
Og hvem er det vi ser blant Hellfjords befolkning? Jo Magne "Manna" Høyland.