«Lines gode hjelpere» er billigvarianten av «Ekstrem oppussing». De menneskelige tragediene til dem som får hjelp er like store, tårene og følelsene like sterke, historiene like detaljerte. Men i stedet for en spektakulær totalrenovering, får familiene pusset opp et rom eller to, og en natt på hotell før de kommer glade hjem og ser hvor fint de har fått det. Nå kan de smile gjennom tårene!
Familien i første episode har mistet to av sine barn til en arvelig sykdom. Historien er nesten ikke til å holde ut.
Så hvor ligger underholdningsverdien? Oppussingsfaglig er dette slappe greier, vi har sett bedre før. Dermed står vi igjen med tragedien. Vi som ser på skal føle masse. Gjerne gråte en skvett. Fordi vi er glade og takknemlige for at det ikke er oss som er rammet. Eller fordi tårene og følelsene gir oss en «feelgood» bekreftelse på at vi er gode og empatiske medmennesker. Men uansett hvor tjukt det smøres på med tårer og melankolsk pianomusikk, kan aldri vi tv-seere fullt leve oss inn i denne familiens sorg.
Alle programmer i sjangeren bruker de samme virkemidlene. Samme dramaturgi, tårer og lange, tause pauser der folk må hente seg inn. I tilfelle vi seere ikke forstår selv hva og hvor vi skal føle.
Jeg har ikke noe bevis, bare en ganske sikker følelse av at alle de utagerende følelsesutbruddene, både sorg og glede, i denne typen programmer langt på vei er regissert eller manipulert. I det minste kraftig spisset. Hvorfor er de ellers så like, alle sammen?
Skuespiller Line Verndal gjør en grei jobb som programleder. Stemningen er tross alt sympatisk, og heldigvis blir ikke slutten framstilt slik at noen oppussede rom slukker alle sorger. Gaven fra TV3s team er heller en gest som skaper litt tiltrengt solskinn i tilværelsen.
Eller «gave», får vi heller si: Siden alle bidragsyterne til oppussingen står der med logoen sin til slutt og ønsker familien lykke til videre. Generelt på kanten, i denne settingen nesten usmakelig.