Ordrik nyhetsjakt i HBO-serien «The Newsroom»

Emily Mortimer og Jeff Daniels en en scene fra nyhetsdramaet "The Newsroom".
Enhver tv-serie signert Aaron Sorkin blir møtt med både store og spesifikke forventninger. Store fordi han er skaperen av kvalitetsserier som "The west wing" og "Studio 60 on the Sunset Strip" i tillegg til manus på filmer som "The social network" og "Moneyball". Spesifikke fordi den samme Sorkin med "The west wing" skapte stilen "walk and talk", der handlingen drives framover mens rollefigurene snakker ordrikt og elegant sammen mens de beveger seg hastig gjennom korridorer på arbeidsplassen.

Begge forventningene blir oppfylt med Sorkins nye serie, "The Newsroom", for betalingskanalen HBO. Serien oser av gjennomtenkt kvalitet i alle ledd, og skildrer et interessant og aktuelt miljø: livet bak kulissene i den fiktive nyhetskanalen Atlantis Cable News (ACN).

Nytt nyhetsshow

Hovedpersonen er Will McAvoy (Jeff Daniels), en arrogant middelhavsfarer av et nyhetsanker. Under en debatt på den lokale journalistutdanningen uttaler han seg for en gangs skyld ærlig om sitt syn på tilstanden i USA, noe som fører til tvungen ferie fra jobben og store endringer når han er tilbake. Blant annet er ekskjæresten Mackenzie MacHale (Emily Mortimer) ansatt som produsent for et helt nytt nyhetsshow han skal lede. Et nytt team bestående av både skrudde og dyktige medarbeidere blir dannet, og kampen om å være nyhetsledende kan starte.

Det handler om journalistikk, romantikk, moderne arbeidsliv og tilstanden i dagens USA. Men kjernen er, som vanlig, politisk liberal og idealistisk. Som i "The west wing" handler det om mennesker som streber etter å gjøre "det rette", og om alle hindringene de møter på veien. For eksempel krav om seertall, nedskjæringer og snarveier.

Litt belærende

Men den karakteristiske Sorkin-heten blir også et minus med serien. Særlig nyskapende er den ikke, og til tider kan dialogene bli så ordrike at de nærmer seg Sorkin-parodi. Han beveger seg også farlig nær både å være belærende og nedlatende overfor tv-seerne. Ja, vi elsker de ordrike, glitrende skrevne og framførte intellektuelle monologene og dialogene. Men vi trenger da ikke å få poengene inn med teskje.