I den første serien av ITV-krimserien «Whitechapel», etterforsket politistasjonen i bydelen i Øst-London en sak der morderen kopierte den virkelige, beryktede seriemorderen Jack the Ripper. Serien hadde et fargerikt persongalleri og masse svart humor. På banen kom Jack the Ripper-eksperten Edward Buchan. I den serien hadde han en viss relevans. Det har han ikke i fortsettelsen, som er sesong tre av serien.
De tre «Whitechapel»-episodene NRK1 viser i påsken, er alle avsluttende. Men fellestrekkene mellom de tre sakene er store.
I hver av de tre episodene skjer nemlig følgende: Noen er blitt grotesk myrdet i Whitechapel-området, med masse blod eller løse kroppsdeler, og alltid til masse kvinnehyl.
Etter det obligatoriske besøket på patologisk avdeling, kommer krimhistorikeren Buchan på banen og påpeker likheter med gamle forbrytelser fra virkeligheten. Ikke bare presenterer han de gamle sakene, han bruker dem som spådommer om hva som vil skje videre, samt som profilering av gjerningsmannen.
Kanskje er det noe som går meg hus forbi her, noe som har med kjent britisk kriminalhistorie og -folklore å gjøre som du må være brite for å forstå, men jeg ser absolutt ikke noe meningsfylt i disse referansene til kjente mordsaker fra gamle dager. De har lite og ingenting å si for oppklaringen av sakene, som alltid virker søkte, og som aldri blir spennende å følge.
Atmosfære og persongalleri fungerer derimot fortsatt utmerket. Det er en broket, umake gjeng som jobber på den lille politistasjonen i beryktede Whitechapel, med den stive, formelle politiinspektøren Joseph Chandler i spissen. Det er mye mer spennende å følge hans forsøk på å få seg dame og Ray Miles’ familieforøkelse, arbeidsplasshumoren og de mørke stilistiske grepene enn kriminalsakene de etterforsker. For makan til villspor og klisjeer.