Så har NRK greid å luke i bedet slik at bare de herligste blomstene står igjen? Dessverre, nei.
I de forskjellige innslagene er Valen akkurat som før: alltid suveren på stemmer, fakter og dialekter. Noen ganger klarer han også å fange den indre essensen til personen han parodierer og imiterer, som "Brennpunkt"s Håkon Haugsbø og Ole Torp i første episode, Petter Solberg i andre og Einar Gelius i tredje. Valen største styrke er og blir parodier/imitasjoner av kjendiser, og med disse viser Valen virkelig hvor genial han kan være. Men så er det de andre innslagene. Der kanskje de ytre faktene stemmer, men der det ikke er noe mer. Da blir det litt vondflaut. Andre er greit og forutsigbart løst, ikke mer. Etter å ha sett tre episoder er det klar overvekt av den siste kategorien. At det kommer nye imitasjoner i hver episode er positivt. Samtidig føles det som om et par av dem, for eksempel parodiene på Asbjørn Slettemark og Per Sundnes, nok kunne blomstret enda mer om vi fikk møte dem igjen.
Men at Valen er som før er ikke problemet med "Valens rikskringkasting". Det eneste synlig positive NRK har bidratt med, er at serien visuelt ser mer proff og påkostet ut. Men denne nye rammehistorien funker ikke, verken som humor, som "rød tråd" eller som en naturlig sammenbinding av innslagene. En hvileløs Valen som vandrer rundt i NRKs lokaler og treffer på (mannlige) NRK-kjendiser på hvert hjørne, er ikke særlig morsom og blir veldig fort trøttandes. Valen er ingen stor "vanlig" skuespiller, og dette virker ofte mer som selvopptatt meta-tv om NRKs indre liv enn Valen-show i beste sendetid.
HER ER NOEN TWITTER-MENINGER OM VALEN-PROGRAMMET LØRDAG KVELD