Mikado åpnet dørene i Østervåg på åttitallet og ble den første restauranten som bød siddisen på sushi. Fortsatt er stedet det eneste i byen som byr på teppanyaki, hurtiggrillet mat som tilberedes over høy varme mens gjestene sitter rundt kokken som med bravur leverer sitt show. Det er en anbefalelseverdig opplevelse.
Nå er det ikke slik at teppanyakien er like gammel som soloppgangens rike i seg selv, altså fra det sjuende århundre før vår tidsregning, nei, teppanyakien kom til etter andre verdenskrig og er således for et slags cuisine nouveau japonais å regne. I korthet går den utagerende kokkekunsten ut på å servere storfe, småfe og sjømat med soyabasert saus og lynstekte grønnsaker i et kjøkkenteater med gjestene som publikum.
Vi startet måltidet med sashimi av laks, servert med rogn, wasabi, syltet ingefær og sjøgressalat. Friskt og godt. En sunn appetittvekker og med japansk Kirin-øl og sake (fermentert risvin) til. Mens vi hygget oss med den rå fisken, kom kveldens kjøkkensjef og presenterte oss for en levende hummer. Om den kunne passe? Ja, så men om den kunne!
En kjekk dame i friske silkegevanter ledet oss fra bordet til teppanyakibaren, der vi benket oss en halvmeter fra den varme grillplaten. Her var teppankokken allerede i gang. Små skåler med purre, hvitløk, kål og all slags godt inngikk i hans mise en place som også omfattet to imponerende grillspateler han kunne fekte og herje med.
God matNå kom vår gamle venn hummeren. Død som en sild og klar for sin rolle i kokkens oppvisning ble den raskt delt i klo her, klo der og halestykker for seg. Hurtig varmebehandling i olje og smør, frest med soya og purre kom den snart på tallerkener servert av den kjekke, silkekledde damen som hele tiden sto ved kokkens side. Klar for å servere publikummet.
Hummerkjøttet smakte nydelig. Kjapt varmebehandlet like etter avlivingen. Det tok ikke mange minutter før havets kardinal fikk hoppe i munnen, full av skalldyrets linne søtsmak, forsterket av salt soya og med knasende sprø grønnsaker som kontrast. Så enkelt. Så godt.
Ikke før var hummeren i et element den aldri hadde reflektert over at den skulle beherske, så kom kokt ris og grønnsaker på varmen. To egg knakk rett på platen, knekket av kokken som hakket, skjøv og braste mens hans silkekledde kompanjong sto smilende ved hans side. Nå var det stekt ris som ble tilberedt — og servert med oksefilet - lyngrillet nøyaktig etter gjestenes ønsker.
Et godt kjøpGodt og vel to timer etter at vi benket oss, ble måltidet avsluttet med kaffe og harde, tørre fortune cakes. Vi kunne unnet oss en tradisjonell dessert som bananasplit, eller eplekake med krem, men sto over i mangel på typiske, japanske alternativer.
Mikado er en gammel traver i det stavangerske restaurantløpet. Lokalene er store, men delt i to atskilte avdelinger: En kinesisk og en japansk. Litt slitent etter hvert, med himlingsplater som begynner å gi etter for tyngdekraften, men med god mat og greie priser. Vårt japanske eventyr kostet snaut 2000 kroner. Det var et godt kjøp.