I det hele tatt har dette området - Basil og hans kompani ligger rett over gata for Ostehuset Øst og vegg i vegg med en like ny bar/café - fått et oppsving de siste årene. Tou scene ligger rett nede i gata, og en rekke små og nystartede virksomheter har gitt nytt liv til noe som mange husker som en sliten og nokså uinteressant gatestubb.
Basil & co er en italiensk restaurant, dermed pasta. Men har valgt å ta den ned ett hakk fra vanlig restaurantstandard ved at man plukker med seg meny og drikkekart ved inngangen, selv finner seg en plass og deretter selv bestiller ved disken. Dette er sikkert økonomisk fornuftig for Basil, men gir et umiskjennelig preg av kantine eller kafeteria som ikke føles riktig for meg, i alle fall på kveldstid.
Ett er sikkert: Prisene hos Basil er det ikke noe å si på. Småretter, pizza og pasta, samt litt valgfritt garnityr, er det hele, og det skal godt gjøres å komponere en rett som koster stort mer enn 200 kroner. Vinkartet er ikke stort, men virker velbalansert og med helt greie påslag på polprisen. I tillegg finnes et ganske sprekt utvalg øl, samt brennevin og drinker.
Vi var både sultne og tørste denne kjølige kvelden, og en Valpolicella ripasso, med masse varme og tørket frukt, virket som et riktig valg. Vi bestilte også et knippe småretter; bruschetta, altså ristet landbrød, med tillegg av spekeskinke og mozzarella. Caprese, den erkeitalienske restaurantklassikeren med tomat, mozza og basilikum. Et utvalg italienske oster, og et utvalg skinke og spekepølser. Deretter en pizza til henne og en pastarett til meg, nærmere bestemt hjemmelagede pastaskruer (fusilli) med tomatsaus krydret med biter av krydret pølse. Det ristede brødet var godt, sprøtt og mykt på samme tid slik det skal være. Spekeskinken kanskje ikke fra aller øverste hylle, savnet den dype, modne og nesten (men bare nesten!) harske smaken som kjennetegner toppkvalitet. Capresen var meget bra, med smakfulle cherrytomater i stedet for tomatskiver, og med en velbalansert friskhet som var en god match med spekemat og ost.
Derimot er det en del å trekke for osten. Særlig for presentasjonen, der store og navnløse biter av ost, var dynget sammen i en tallerken, uten noen form for garnityr. Ikke brød, ikke noe frukt. Ingenting. Gorgonzola og taleggio mener vi å ha gjenkjent. Men var det ikke også en chevre, altså noe fransk, oppi der? Hvem vet? Blåmuggosten var forresten veldig god. Bedre presentasjon, litt garnityr og to ord om hva det var vi fikk ville ikke vært av veien.
Når det gjelder spekematen, var hovedproblemet mengden, samt at det igjen ble sagt null og niks om hva som befant seg på tallerkenen. Men det var jo delvis vår egen feil, som hadde bestilt så mange småretter. Vi fikk restene med oss i en eske da vi gikk.
Pizzaen, en "picante", hadde ganske riktig et lite bitt av chili, men ikke mer enn at den fint kunne blitt spist av temmelig sarte barn. Bunnen var sprø og fin på undersiden, men det hadde ikke gjort noe om den hadde fått et par minutter til i ovnen. Godkjent, men ikke ekstraordinært. Pastaen var riktig kokt og sausen var velsmakende. Men det er jo bare pasta. Umulig å ta helt av på det. Savnet pepperkvern på bordet.
Italiensk kjøkken skiller seg fra for eksempel det franske ikke minst ved å være fullstendig prisgitt råvarene. Det finnes ingenting å gjemme seg bak, ingen kompliserte sauser, ingen raffinerte teknikker. En sammenlikning mellom Basil og Casa Gio i Pedersgaten viser vel forskjellen på helt greit og veldig bra. På den annen side må du ha god tid hos Gio. Hos Basil kommer maten omtrent med det samme. Regningen kom på 1400 kroner inkludert tips. 500 av dette var vin.