Royal Thai er en av disse restaurantene som utad ter seg som en slags nabolagshemmelighet: Du må inn i en bakgård, i den enden av Langgata som for lengst har gitt opp å være gågate, og hvor man trygt kan begynne å snakke om et visst industripreg. Når man etter hvert finner trappene opp til restauranten, blir det straks litt hyggeligere. Det var god stemning og akkurat passe hektisk aktivitet da vi ankom, og vi ble raskt vist til et vindusbord med utsikt til det trøstesløse septemberregnet og en tilsvarende sjarmerende parkeringsplass.
Menyen er omfangsrik så det holder, nesten litt i største laget, slik at man fort kan bli rammet av valgets kvaler. Da snakker jeg om maten. På drikkesiden er dessverre utvalget heller begredelig. Fem røde og fem hvite viner, en av hver er tilgjengelig på glass, og det er vanskelig å se at hensynet til maten har vært inne i bildet i det hele tatt. Av øl tilbys diverse triste industrivarianter, med den fellesnevneren at de smaker fint lite. Det ble Singha på oss, den er i det minste fra rett land. Men med så mye godt øl som brygges lokalt, burde det være en smal sak å finne et par alternativer for folk som liker annet enn tynn pils.
Det var ingen som tok drikkebestilling innledningsvis, men det var sikkert vår egen feil. Bordene er nemlig utstyrt med et slags tilkallingssystem, med en knapp for service, en for regning og en angreknapp. Litt som å være på et fly, litt som å leke selvhøytidelig riking som ringer på stuepiken. Hva det har i en restaurant å gjøre er ikke godt å si. Muligens å gjøre arbeidsdagen enklere for de ansatte. Kanskje for å skjerme gjestene fra uønsket kontakt med servitører. Av oss ble det imidlertid oppfattet som unaturlig og litt pinlig, og det har vel aldri plaget noen at servitøren en gang i blant kommer bort til bordet for å sjekke om maten smaker som den skal eller om man trenger et eller annet.
Heldigvis var det lite å utsette på det som etter hvert dukket opp på tallerkenene. Etter å ha konsultert den lange menyen og innhentet et par anbefalinger fra servitøren, landet vi på en kombiforrett med fritert kylling og reker, vårruller, satay-spyd og to dipper. Vi slengte også med en porsjon kyllingvinger med søt chilisaus. Alt smakte utmerket, og til tross for høyt frityrpreg uteble den uheldige smaken som ofte oppstår hos etablissementer som ikke er så ivrige med å skifte ut frityroljen. Dippene smakte godt og hjemmelaget, og den sedvanlige klatten blandet salat med thousand island-dressing var like malplassert som den pleier å være på slike steder.
Siden vi begge er glade i sterk mat, gikk vi for hver vår hovedrett som var merket med tre chilier, noe som indikerer høy vindstyrke. Medspiseren valgte panangcurry med kylling, en aromatisk, søtlig rett med saftig kylling, sprø grønnsaker og perfekt, luftig ris ved siden av. Spesielt sterkt var det imidlertid ikke, men veldig godt likevel.
Chilistyrken var betraktelig mye mer framtredende i undertegnedes rett, en rød curry uten kokosmelk, servert med oksekjøtt, grønne bønner og thaibasilikum. Herlige smaker, god balanse. Og pluss for at begge curryer ble servert på separate fat, slik at det blir lett å smake av hverandres retter.
Desserter har dessverre en tendens til å utgjøre nedturen på en del såkalt etniske restauranter, men heller ikke her skuffer Royal Thai. Vi prøvde klassikeren frityrstekt banan med vaniljeis og pannekaker med sjokoladesaus. Isen var en kjøpevariant, men fra det akseptable mellomskiktet, mens resten smakte godt og hjemmelaget.
Da vi etter hvert var klare til å trykke på regning-knappen var vi såpass gode og mette at neste dags frokost fortonet seg som unødvendig.
Det som også var hyggelig, var prisen. To ganger tre retter, to flaskeøl og to mineralvann kom på behagelige 1055 kroner. Det er slett ikke verst.