Sist jeg spiste i Annen Etage, tror jeg de serverte 10 retter. Nå er menyene trimmet adskillig ned, og man kan velge mellom tre og fire retter. Et forholdsvis enkelt valg for matglade folk, altså. Snart satt vi der med hvert vårt glass champagne fra kvalitetsprodusenten Ruinart, og funderte på hva den nyansatte kjøkkensjefen Filip August Bendi, med erfaring fra stjernerestauranter som Noma i København og Daniel i New York, kunne finne på.
Det første som dukket opp var en liten appetittvekker; en syltet sjalottløk overstrødd med rosa løkpulver og en klatt pisket fløte med finraspet sitronskall. Ikke spesielt avansert eller ellevilt på noen måte, men en ganske god forvarsel på det som skulle komme: Enkle retter hvor gode råvarer fikk briljere i fred uten å bli slått i hjel av for mange elementer.
Da vår blide og kunnskapsrike servitør kom med appetittvekker nummer to, fortalte hun at kjøkkenet hadde forsøkt å gjenskape gode barndomsminner. Dette ble i denne omgang formidlet gjennom to lubne stykker pinnebrød, som duftet bål og skogstur og smakte akkurat så fantastisk som mat man grillet selv i barndommen kunne smake.
Den første retten på den egentlige menyen videreførte denne følelsen av å være liten igjen, rusle i hagen og smake på ugresset, dra opp en gulrot som bare så vidt er like tjukk som en barnefinger. Retten ble presentert som primører, altså de første, unge grønnsakene, lokale gulrøtter og neper samt blader, blomster og urter som kokkene hadde vært ute og sanket selv. Dette var så overstrødd med den utmerkede, norske osten Kraftkar, som var finraspet fra frossen tilstand. Enkelig og perfekt, og i nydelig samspill med den pæreduftende, grüner veltlineren i glasset.
Så kom kjøkkensjefen selv inn med små, rå makrellfileter som skulle få "koke" i en nordisk variant av leche de tigre. Denne strålende cevicheretten skulle ifølge kokken gi oss en følelse av å være på en meksikansk eller peruviansk strand, noe som ble understrekt av at det ble servert kvalitetsølet Sorachi Ace fra Brooklyn i glassene.
Tilsvarende nydelige retter kom slag i slag etter dette. Sprø, puffede griseører med sitronkrem. Kalvebrissel på variasjoner av brokkoli, ledsaget av toppviner fra Burgund og Ribeira Sacra. En vidunderlig, oljete, nesten sirupsaktig Kracher trockenbeeren auslese som hadde fått godgjøre seg siden 1998 satt som et skudd til den syrlige rabarbradesserten.
Annen Etage har et solid og godt team av både kokker og servitører, men det er neppe urimelig å gi æren for en del av den siste tids forbedringer til kjøkkensjef Bendi. Med enkle grep og gode råvarer skaper han et fantastisk måltid, men vekker også den slags sentimentalitet som oppstår når en flyktig duft eller et bilde hensetter oss til minner fra barndommen. Å si at en restaurant tilbyr en opplevelse, ikke bare et måltid, er en noe forslitt formulering, men i dette tilfellet er den helt på sin plass. Desserten ga følelsen av å løpe barbeint gjennom hagen og inn på kjøkkenet til mormor for å hente en kopp med sukker til å dyppe nyplukket rabarbra i. Når en dessert kan få en til å kjenne smaken av en varm forsommerdag en gang tidlig på 80-tallet, vitner det om et kjøkken som får til noe som svært få gjør etter dem. Og det å servere noe så skamløst barnlig som nybakt sjokoladekake med en liten kopp melk til dypping som petit four, vitner om frisk selvtillit, en velbegrunnet sådan.
Dette er ikke stedet å gå hvis et av dine sentrale kriterier for et restaurantbesøk er å bli skikkelig stappmett. Rettene er små, men smaksintense. Vi ruslet av gårde behagelig mette, fylt av gode minner fra både nær og fjern fortid.
Sluttregningen kom på 2672 for to ganger fire retter (vel, egentlig var det åtte serveringer), vinpakker og kaffe. Det er det vel verd.