Good old Ben! Det sier han alltid når han kjører forbi Ben's Kafe på Helleland, siden det var det hans engelske onkel John alltid sa da de kjørte forbi, på vei til snøen på Bjørnestad for å se ham drite seg ut på langrennsski. Onkel John, London-gutt på sin hals, syntes det var en trøst i det engelsk-klingende navnet, når han selv befant seg blant barbarene i sin inngiftede familie.
Seinere var Ben's fast stopp på vei til Evjemoen, hvor en av oss tilbrakte noe tid med å løpe bevæpnet rundt i furuskogen på 80-tallet. Den gangen var Ben's det man kan kalle et brunt sted. Preget av respatex, sur kolbekaffe og traust kafeteria-mat. Ben's anno 2016 er ikke til å kjenne igjen.
Det vil si, sett fra utsiden ser det ut omtrent som det alltid har gjort. Men inne! Det er tavle, der menyen er skrevet opp med kritt, og altså kan skiftes ut både titt og ofte. Det er øl i kranene. I dag minner interiøret på Ben's (minus ølet) om den relativt nyoppussede kantina til en mellomstor offentlig etat.Hun bestilte karbonadesmørbrød med egg, noe som fikk ham til å mimre om bakrusklassikeren fra gamle Kafe Cordial i Oslo, hvor alle servitrisene hadde jobbet i minst 50 år og alle snakket som Oslo-losen. CORRdial. EKKsport. KARRbonade. SIGGaretter.
Han gikk for svinesteika.
Hun vant. Karbisene var to lekkerbiskener som tatt ut av læreboka, saftige, og gode, forskriftmessig toppet med et speilegg. Svinet, derimot, var helt på det ujevne. Grønnsakene var forskriftsmessig ihjelkokt, sausen med et visst preg av maisenna-jevning. Surkålen var ikke hjemmelaget, men god. Potetene var litt vasne, sånn som de er på sånne steder. Svinet var tørt og litt smuldrende, hvis det gir mening. Han angret på at han ikke valgte drogen gris i stedet. Altså pulled pork. Han burde valgt det bare på grunn av navnet.