Aaah, Lyngdal! Her vider landskapet seg ut etter den dystre Drangsdalen og de klaustrofobiske, men praktiske tunnelene som gjorde ende på Utsiktens karriere som veikro numero uno. Det er det første glimt av Sørland, på sett og vis. Flekkefjord og Kvinesdal hører på mange måter mer hjemme på Vestlandet enn Sørlandet. Men i Lyngdal har man kommet til Amerika.
Lyngdal Inn kan først og fremst skilte med en litt halvhjerta, amerikansk diner-stil, med sånne båser man ellers bare ser på film. Ovenpå et lekerom til eventuelle barn som trenger å kvitte seg med overskuddsenergi. Menyen her byr ikke på overraskelser. Dette er en bunnsolid frityrmeny, supplert med et utvalg middagsretter. Dessertene, puddinger og kakestykker, er utstilt i en glassmonter slik Mao ligger i sitt mausoleum, på lit de parade.
Ingen av dem var klare for frityr, så hun valgte kjøttkaker med ertestuing og poteter, mens han i et forbigående anfall av helsebekymring gikk for laksetallerkenen. Kjøkkenet kommuniserer med sitt publikum ved hjelp av disse rundingene som begynner å blinke og herje når maten er klar. Mens de ventet lot de blikket gli over omgivelsene. En grå, regntung, livløs ettermiddag litt utenfor Lyngdal sentrum. En minigravemaskin. Biler som svisjet forbi mens forhjulene produserte fontener av vann. Tre-fire andre gjester i lokalet. Michael Jacksons "Heal The World" på lokalradioen. Døde roser på bordene.
Laksen var grundig tørrstekt. Men om han skal få være litt kjettersk: Skal man først gjennomsteke laks, kan man like gjerne gjøre det skikkelig. Sprøsteke den, nesten. Som med fjellørret. Agurksalaten var god og frisk i smaken. Rømmeklatt og sitronbåt.
Kjøttkakene var saftige og gode. Ertestuingen smakte dessverre ikke all verden, men både saus og poteter sto til godkjent. Et på alle måter bedre valg enn laksen.