NEI! INGEN ISKREM! Med disse ord, ikke til å misforstå, henvendte den røslige, tyske kokken seg til de to andre gjestene, hvorav den ene var et barn, på vei mot iskremdisken. Kort tid senere smatt de ut døra. Dermed var det bare dem og ham. De kunne bare anta at de uten dessertprivilegier må ha vært i nær familie.
Valand Veikro kommer som en overraskelse når man har passert Mandal. Plutselig er den der, nesten midt i veien. Et hvitt trehus. Et skilt med de forløsende ord: «Hjemmelaget mat». Noe som er patent uriktig, med mindre kroa faktisk er hjemmet til kokken. Men vi skjønner jo hva han mener.
Tavlemeny, plastblomster og en litt skummel kokk, i alle fall ved første øyekast. Stor som en rise, med mimikk som en dørvakt. Dette kan ha hatt å gjøre med at de vraltet inn 30 minutter før stengetid. Men de fikk bestille. Han tok fisk, igjen. Torskefilet med urtesaus. Hun ville i frityren, og gikk for jægerschnitzelen.
BANG! BANG! BANG! Lyden fikk dem til å hoppe i stolene, helt til de skjønte at det var hennes jægerschnitzel som fikk gjennomgå på bakrommet.
Utenfor silte regnet fortsatt ned. De var mette. Men nå var det middagstid igjen.
Torsken var kokkens anbefaling. Og torsken var god. Lettsaltet, saftig og fin, perfekt flakende, svømmende i saus med masse friske urter. Og potetene! De første skikkelig gode potetene på turen. Aiaiai.
Snitzelen var det heller ikke mye å utsette på. Sprø, fin panering og saftig kjøtt. Soppstuingen var herlig, og de stekte potetene var sprø utenpå og mye inni, akkurat som det skal være. I likhet med mange av de andre serveringsstedene på denne strekningen, er ikke dette et sted man forlater sulten; porsjonene var gedigne, selv for folk som ikke har spist tre middager før de kom hit.
De betalte, takket nei til kaffe, og opplevde at kokken flekket tenner i et smil. Han var sikkert glad for å kunne stenge og dra hjem. Men de var glade for at de hadde stoppet. Glade, men veldig, veldig mette.