Her skulle de egentlig ha stoppet på vei sydover, men Mones Vertshus var stille og stengt kvelden i forveien. Dette er en liten idyll. Utsikten mot den mandalittiske fjord og de sørlandske furuknauser. En stor, fin uteplass som må være som en oase om sommeren. Inne: Plastblomster (som tilsynelatende er påbudt langs E39) og de sedvanlige salt— og pepperbøssene der pepperen er redusert til nysepulver.
Frityr til frokost? Eller en Dagens? Valget der sto mellom kjøttkaker, karbonader, burgere. Han valgte et rekesmørbrød. Kroppen hans nektet å samarbeide med frityrgrytene og middagstallerkenene. Hun, hvis fysikk tåler alt, gikk for karbonade-menyen, som viste seg å ligne forbløffende mye på de ulike kjøttkaketallerkene de hadde inntatt andre steder. To store, gode, saftige karbonader, rikelig med stekt løk, god brun saus, gode poteter og ihjelkokte grønnsaker. Hvorfor omtrent alle veikroene insisterer på at grønnsaker som knaser er en vederstyggelighet, var en gåte for dem, men noen ting må man kanskje bare lære seg å leve med.
Rekesmørbrødet, med en kopp kaffe til, var en liten andaktsstund. Loffen var kanskje litt vassen her og der. Men rægene! Rægene var gode. Kaffen hadde det lille bittet av garvesyre fra oppholdet på kolben som er påkrevd i veikro-kretser.
Mones Verthus, altså. Der går det an å stoppe. Om ikke annet, så for utsikten.