— Her var det fint, kommenterte ledsagersken. Hun likte stilen til det nokså nyåpnede spisestedet i Kongsgårdbakken. En stil som likner på den som har vært på moten i New York og andre metropoler i flere år allerede, med mye messingdetaljer, fin belysning med retro-lyspærer, mørkt tre og stål/glass-kombinasjoner. Moderne, funksjonelt - absolutt. Men ikke så klinisk og kaldt som på enkelte andre steder i den hippe enden av skalaen.
BAR-konseptet har allerede to restauranter i Oslo, og Stavanger er dermed første knoppskyting utenfor Tiggerstaden.
Uten bordbestilling fikk vi likevel umiddelbart plass innerst i lokalet i første etasje, med fin utsikt til det folketomme Torget. Dette var ganske tidlig kveld, og vi kan bare anta at seinere, og særlig i forbindelse med utageringen i helgene, vil man kunne få en noe annerledes utsikt fra vindusbordene. Sarte sjeler kan nok da med fordel bestille bord i etasjen over. Vår vennlige servitør sørget raskt for vann og hvitvin til bordet, og var entusiastisk til vårt ønske om å gå «all in», altså forsøke det menyen kaller den ultimate social eating-opplevelsen.
Åtte ulike retter, servert to og to i fire omganger. Et utvalg som er en blanding av kategoriene i menykartet, altså grønt, fisk, kjøtt og søtt.
Og la det være sagt med en gang: Noen av smårettene vi fikk, for eksempel soppquesadillas med sesongens sopp, og mango- og ananasbiter servert i skåler av hjertesalat, holder høyt nivå. Lekkert, friskt, balansert og svært velsmakende. Det samme gjelder ikke retten med grønn papaya, med chilivinaigrette, koriander og cashewnøtter. Papayaen var rett og slett for «rå» i smaken, og retten var ikke balansert nok for vår smak, med en veldig intens syrlighet som var umulig å kombinere med vinen.
Fra fiskemenyen kommer de små, ferske vårrullene av rispapir med finstrimlede grønnsaker, toppet med en skalldyrmajones med biter av kongekrabbe, høyt på lista over perfekte enkeltretter jeg kan huske å ha spist i Stavanger, og det sier ikke lite. Dette var rett og slett enormt godt. Like imponert var vi ikke over torskeretten, kalt «fish & no chips». Dette var en slags variasjon over den erketradisjonelle fish & chips, med sprø biter av tempura, dansk remulade og syltet løk. Dette ble litt flatt og fett, selv om fisken i seg selv var god i konsistensen.
Men den egentlige nedturen var kjøttrettene, av to grunner. For det første var ingen av dem isolert sett veldig spennende. For det andre kom de i for store porsjoner, litt bak i en ganske stor meny. Grisen var en egenprodusert pølse av svinekjøtt, servert med ramsløk (som man ikke kommer utenom om våren i Stavanger), potetsalat, sennep og — litt merkelig synes jeg, syrlige kuler av tapioca, en slektning av tidligere tiders sagogryn. Potetsalaten var enormt mektig og flat i smaken, og det hele var rett og slett litt i overkant rustikt i forhold til de lette og elegante rettene vi fikk tidligere i menyen. Dette er dagen-derpå-mat.
Kyllingen var også en nedtur, helt streite spyd, servert med salat, dressing med mynte og lefse. Altså en wrap. Jeg er nesten helt sikker på at de to andre kjøttrettene på menyen, som var henholdsvis grillet ytrefilet med marinerte bønnespirer og tartar med løyrom og saltet eggeplomme, ville vært mye bedre. Men sånn er livet, ganske ofte.
Desserten var popcorn. Eller det vil si, is med popcornsmak, med salt karamell og brent cashewnøtt. Og takk for det, for vi trengte en opptur nå. Dette var festlig og godt.
Konklusjon: BAR social eating har alt som skal til, egentlig. Med noen små justeringer kan dette bli riktig, riktig bra. Ikke er det veldig dyrt heller.
Regningen for oss to, med full pakke med mat og noen glass vin, kom på 1400 kroner.