Gaffel & Karaffel er antakelig blant Stavanger-restaurantene med aller sprekest vinkart. De siste årene har vi også hatt gode matopplevelser i det trivelige lokalet på hjørnet mellom Kirkegata og Øvre Holmegate. Det var med andre ord til dels høye forventninger inne i bildet da vi ble vist til bordet av vår smilende, diskrete servitør.
Restauranten har en vanlig a la carte-meny, men byr også på en delemeny hvor man kan få prøvd litt av hvert. Her kan man få sju retter til den behagelige sum av 499 kroner. Legger man til en hundrelapp kan man også få ost eller dessert, og man kan også få en vinpakke med fire eller fem glass til. Valget var dermed en såkalt no-brainer for oss som ikke eier magemål.
Snart hadde vi champagne i glassene, og ferskt, godt brød med pisket smør dukket opp på bordet. Men allerede her begynte en viss skepsis å melde seg, for smøret hadde da vitterlig en litt harsk bismak. Slik kan jo skje, og optimismen steg mange hakk da den første retten kom på bordet: Små, lekre biter av tunfisksashimi servert i en liten, fritert won ton-skål. En bra start på et måltid som i løpet av kvelden skulle vise seg å sprike litt i alle retninger, på godt og vondt.
Neste rett var en herlig, rustikk rett som sendte tankene til en parisisk bistro; Paté av svin og kalv servert med sprø, fine sylteagurker, dijonsennep og syltet rødløk. I glasset dukket det opp en flott chablis, som dessverre ikke var i stand til å hamle opp med de skarpe og fete smakene på tallerkenen.
— Både vinen og maten er best hver for seg, kommenterte medspiseren.
Det samme var dessverre tilfelle med neste rett, lettrøkt laks som hadde blitt litt for mye varmebehandlet, servert med nydelig, hjemmelaget pasta, rosépepper og kapersbær. Her var det mange smaker som gjorde en betydelig innsats for å slå hverandre ihjel, og vinen var som sagt sjanseløs.
Neste vin var en fyldig og fruktig Cotes de Gascogne, som med alle sine tropiske aromaer antakelig hadde vært et bedre valg til de to foregående rettene. Det oppsto en viss dissens om hvorvidt den fungerte til kamskjellet som ble servert som neste rett, en feit, deilig rett med grillet skjell og gresskarpuré. Maten framhevet i stor grad det syrlige i vinen, men det var forfriskende på mange måter.
Så kom det som kanskje ble stående igjen som måltidets høydepunkt: En deilig gatematrett hvor krydrede, grillede scampi ble servert med små maistortillas, spicy kremost og syltet rødløk. Hadde den jevne fredagstaco vært som dette, skulle jeg ikke klaget.
Videre dukket det opp en enkel barbera i glassene, som ikke var kraftig nok til hamle opp med en såpass robust rett som oksekjaker med rødvinssaus. Maten var til gjengjeld glimrende, til tross for at man gjerne kunne vært litt rausere med saltet. Avslutningen med møre babybackribs og syltet nykål fungerte også bra, og nå var vi begynt å bli såpass mette at vi kjente på lettelsen over at vi hadde vært framsynte nok til å ikke bestille ost i tillegg til desserten.
Kveldens siste rett var en nydelig ostekake, som også tok opp i seg den franske klassikeren sitronterte med marengslokk. En hvit portvin fra den strålende produsenten Luis Pato satt som et skudd til.
For dette kalaset, med kaffe, måtte vi ut med 2300 kroner, noe som er betraktelig mye mindre enn man betaler for en sjuretters middag på de fleste andre av byens restauranter. Dessverre reflekterer kvaliteten på maten til en viss grad prisen. Mye var godt, en del var veldig godt, men litt for mye havner midt på treet, og mat og vin matcher ikke godt nok. De gode nyhetene er jo at dette bør være forholdsvis lett å fikse.