Ryfylke Fjordhotel er en institusjon på Sand i Ryfylke. Det privateide hotellet, med gjestehavna rett utenfor dørene, er et populært stopp for båtfolket i det indre av Ryfylke-fjordene, og har også et jevnt tilsig av gjester i forbindelse med kurs og konferanser.
Restauranten som naturlig nok går under navnet Elvaosen, siden den ligger snublende nær utløpet av Suldalslågen, hadde ikke mange gjester denne mandagen i april. Og der ligger kanskje noe av forklaringen på at vår middag dessverre var av det nokså forglemmelige slaget.
Om interiøret i restauranten er det å si at det er typisk hotell med et visst 1990-tallspreg, men rent og ryddig. Bordene langs vinduene byr på idyllisk utsikt over båthavna, elveoset og Sandsfjorden, med majestetiske og snødekkede fjell mot vest. I elveosen var en stor flokk ærfugler i full og energisk sving med å sørge for neste generasjon, noe som ga middagen et artig preg av en voksenfilm-utgave av Ut i Naturen.
Elvaosen frister hver dag med en ny toretter med kaffe til 325 kroner, samt et utvalg fra a la carte-menyen. Vinkartet er verken stort eller spennende, men med hyggelige påslag på polprisen. Det er også et lite utvalg øl på flaske. På tapp kan man velge mellom Ringnes og Carlsberg, to pilsnere som er så å si identiske.
Les også:
Ledsageren ville prøve dagens toretter, mens jeg hadde hørt rykter om en kveite (345 kroner) som var en omvei verdt, og derfor ville ha den. Toretteren viste seg å bestå av marinert og grillet svin, servert med amandine-poteter, rømmesalat og rødvinssaus, med en ostekrem med bærsaus og ristede nøtter til dessert.
Vin til dette: Hvert vårt glass husets vin, rød og hvit. Begge med skrukork, begge helt ordinære. Hvitvinen min (chablis) var litt for varm. Vann fra karaffel.
Kveita, som jeg altså hadde hørt gode ord om, kom med asparges og en kremet vinsaus, samt kokte poteter. Fisken, fra det nedleggingstrua oppdrettsanlegget i Hjelmeland, var slett ikke verst, kanskje litt tørr. Tilbehøret var mer uinspirert, med overkokt asparges og en saus som det riktig nok var mye av, men manglet salt og syre og dermed bare fungerte som et tvilsomt kulinarisk glidemiddel. Potetene var grusomme, overkokte og vasne.
Dette var dessverre ingenting, sammenliknet med tristessen som ble ledsageren til del. Han strevde en lang stund taust med kjøttet, før han tilbød meg en bit. Det arme svinet hadde konsistens som viskelær og omtrent like mye smak. Vinsausen hadde et distinkt preg av ”pose”, og potetene var de samme vasne som jeg hadde fått. En rett som aldri burde ha forlatt kjøkkenet. Profesjonelle kokker smaker på maten de lager, og profesjonelle kokker med yrkesstolthet sender ikke en sånn rett ut til betalende gjester.
Det skal sies til vår danske servitørs forsvar at han tilbød å erstatte det sørgelige svinet med noe spiselig, men det hadde vi ikke tid til.
Desserten var heller ingen stor opplevelse. En slags panna cotta-variant med en bærsaus som minnet mest om syltetøy, og de ”ristede nøttene” minnet mest om frokost-müsli, noe som ble bekreftet ved frokosten neste morgen.
Selv om jeg har all mulig sympati med dem som driver hoteller og serveringssteder utenfor de store befolkningssentrene, og skjønner utfordringene det innebærer å holde standarden oppe i perioder med få gjester, er dette rett og slett ikke godt nok. Det er mulig at standarden er en annen i høysesongen; det får vi sjekke ved neste korsvei.
En restaurant i skattkammeret Suldal, midt i matfatet med lam og vilt, skinke og laks, bør ha høyere ambisjoner enn dette.
Regningen for to, med to glass vin, kom på rundt 1000 kroner.
Det er ingenting å si på beliggenheten, midt i vakre Sand i Ryfylke, men maten må opp noen hakk hvis Ryfylke Fjordhotel skal være verdt et besøk. Kanskje er det bedre i høysesongen?
Les også: