På en klarværskveld skal det mye til å slå beliggenheten til Bølgen & Moi i Stavanger. Ytterst i Oljemuseet kan man lene seg tilbake i behagelige stoler og ta inn utsikten mot Natvigs Minde og små og store båter som tøffer forbi, i trygg forvissning om at man er i gode hender.
Slik var det også denne rolige kvelden. Vår smilende og oppmerksomme servitør var raskt på plass med boblende aperitiff, og etter hvert litt brød og frisk tomataïoli. Vi landet forutsigbart nok på kveldens seksretter, og snart dukket en liten appetittvekker i form av frisk tomatgaspacho opp.
Den første retten på menyen var det som i etterkant skulle vise seg å utgjøre måltidets høydepunkt: Små, tynne skiver av kamskjell-ceviche, servert med vanedannende soyamajones og avokadokrem, samt et stykke litt for hard ris— og tangchips på toppen. I glasset dukket det opp en enkel og frisk riesling fra Georg Breuer, kanskje litt anonym i møte med de intense smakene i retten, men på ingen måte feil heller.
Les også:
Neste rett var en konsentrert og enkel blåskjellsuppe med tydelig smak av safran. Her har man støttet seg på gode råvarer, og retten, blottet for dilldall, sto godt sammen med den enkle chablisen fra Laroche i glasset. Vi fortsatte med chablis, denne gang Cuvee Juliette fra produsenten Michel Juillot, en vin som var på nippet til å bli overdøvet av det kraftige tilbehøret på neste tallerken. Her hadde man nemlig krydret den tandre sesongtorsken med terninger av kraftig chorizo, en i og for seg god kombinasjon.
Det var imidlertid her måltidet begynte å skurre litt. Fisken kunne med fordel ha blitt saltet litt mer før den gikk i ovnen, og den kunne nok også blitt tatt ut derfra noen minutter tidligere. Jordskokkpureen var god, men ganske kald og litt pregløs, og bitene av stekt jordskokk hadde ikke fått steke lenge nok, slik at de var knallharde.
Hovedretten var noe så ordinært som ytrefilét av okse. Nydelig, rosa, mørt kjøtt, men verken gulrotpureen, de stekte potetene eller noe av det andre tilbehøret klarte å frambringe noe snev av wow-faktor. Dette er vel det nærmeste man kan komme traust på et sted som dette. Kompetent og fint tilberedt, men i grunnen ganske kjedelig.
Nedturen fortsatte med ostetallerkenen. Fint og ordinært tilbehør i form av marinert fiken og aprikospuré, honning og ristede hasselnøtter, men både brie og gorgonzola framsto som tørre rester. Gruyeren var god, men det var i seg selv ikke nok til å redde helhetsinntrykket.
Desserten var en slags dekonstruert tiramisu, enkel, god mokkakrem, fløyelsmyk is og knuste kjeksbiter. Sammen med en herlig, hvit recioto satte den et greit punktum for måltidet, og var så avgjort en opptur etter den litt triste osteretten.
Les også:
Vi gikk på ingen måte sultne hjem, men på steder som dette dannes det gjerne visse forventninger om at kjøkkenet skal sende ut et par små overraskelser som ikke står oppført på menyen, det være seg små forretter, hvileretter eller noe smått til kaffen. Her holdt man seg, med unntak av den innledende tomatsuppen, strengt til planen.
Alt i alt sitter man igjen med en følelse av at det koster litt mer enn det smaker, selv om det ikke er veldig mye i veien med verken maten eller vinen. Litt mer lekenhet på kjøkkenet, noen overraskelser i vinvalgene og litt mer spennende råvarer hadde gjort mye for å heve inntrykket noen hakk, og forsvart sluttregningen på 3400 kroner.
Les også: