Dette er stedet man skulle ta gjester med til, folk som ikke har vært i Stavanger før, for virkelig å vise fram byen. Eller kjæresten. Svermerier ved et vindusbord med utsikt til de snødekte fjellene i Ryfylke, trafikken langt der nede, kråkene som samler seg i tusentall på isen på Mosvatnet, det lave lyset fra sola som synker i havet langt der ute. Dette burde vært den beste restauranten i byen, med ventelister for å få bord.
Slik er det dessverre ikke. Restaurant :vju, som ligger i 21. etasje i Forum-hotellet, gjør også tjeneste som frokostsal for hotellets gjester. Dette er et hotell, og det ser ut som et hotell. Enkle grep, som å dekke til de tomme frokostbuffetene med en pen duk, noen blomstervaser eller liknende på kveldstid, er ikke tatt.
Menyen er kort og enkel, noe som alltid pleier å være et godt tegn. Mye heller få retter som er skikkelig gjort, enn et svært utvalg, som garantert betyr at kokken ikke har rettene i fingrene, og at mye av råvarene er fryst og halvfabrikata. Til forrett valgte vi å dele en såkalt spekeplanke, mens vi gikk for henholdsvis biff (en 200 grams ytrefilet, medium, til 330 kroner) og torsk (pannestekt, med brandade og grønnsaker, 260 kroner) til hovedrett. Restauranten tilbyr også en rimeligere husmannsrett, myntet på folk som reiser mye og savner det «hjemmelagede». Denne kvelden var det laks, og norsk oppdrettslaks takker vi stort sett nei til av etiske grunner.
Mens vi ventet på maten, hadde vi oss et glass hvitvin. Valget sto mellom tre ulike på glass, og både chablis (120 kroner) og chardonnay (89 kroner) var enkle, ukompliserte viner med skrukork, som smakte helt greit. Utsikten var fabelaktig.
Humøret sank et par hakk i møte med spekeplanken til 168 kroner. Det var i og for seg ikke noe i veien med den, men det hele var litt trist. Spekematen var av ordinær kvalitet, lagt opp på en ikke særlig spennende måte. Smøret var en sånn "blomst" i kuvertstørrelse som enkelte hoteller får levert, flatbrødet var ferdigkjøpt, og en umotivert klase med ufrisk salat satte et jamnsides nedslag. De aller fleste med tilgang til en Prix— eller Kiwi-butikk hadde klart å gjøre dette bedre hjemme.
Til hovedrettene fikk vi tilbud om rødvin fra vår blide servitør. Jeg gikk for en saftig beaujolais til torsken, mens ledsagersken ville ha en australsk shiraz til biffen sin.
Torsken var ok tilberedt, den var lettsaltet og korrekt stekt innvendig, men dessverre ikke med sprøtt skinn. Temperaturen på fisken og tilbehøret kunne med hell vært varmere. Brandaden, som er en mos av poteter og salt torsk, var heller ikke helt varm og hadde mer preg av potet enn av fisk. Men smaken var ok. Grønnsaksgarnityret med sukkererter, cherrytomater og bacon, smakte godt.
Biffen var korrekt stekt og varm nok, men smakte ikke særlig mye. Typisk norsk industribiff, verken mer eller mindre. Den kom med peppersaus, som smakte litt«pose», bakte klasetomater og kokte poteter som av mystiske grunner var dandert med noen slappe blader av ruccola.
Dessert? På servitørens anbefaling gikk den sjokoladeglade ledsagersken for en fransk sjokoladekake som var kveldens spesialtilbud på dessertmenyen, mens jeg valgte å prøve norske oster. Igjen ble dette dessverre en nedtur. Sjokoladekaken var veldig kald, noe som demper smaken, og kulen med sorbet smakte veldig likt den som selges av Hennig Olsen. Den intense syrligheten drepte siste rest av kaken, som endte opp med å ikke smake noe.
Ostene, lagret Jarlsberg, en chevre fra Haukeli og en blåmuggost som ikke ble navngitt, var også svært kalde og dermed med lite smak. Det tynt skårne nøttebrødet som fulgte med, var tørt som papp.
Regningen kom på 1400 kroner.
Dette var dessverre ikke særlig mye å rope hurra for. Denne fantastiske beliggenheten hadde fortjent mat man ville gjøre en omvei for å spise. Sånn er det ikke i dag. Du spiser mye bedre for omtrent samme sum mange andre steder i Stavanger, blant annet på Varmen restaurant i Scandic-hotellet i Verksgata.