Hetlandsgata er den brosteinlagte, lille bakken mellom Bergelandsgata og Obstfelders plass. Dreyer holdt til i en diger murbygning med sin omfangsrike, grafiske produksjon her den gang siddiser drev med denslags, nå er det blitt hotell. En spillebule lurte i et lite hus en del år, og en frisørsalong driver med både sjamponering og klipp opp mot Bergelandsgata. Nederst i bakken, der en tyrkisk restaurant ruvet i mange år, finner vi Mama Afrika, bare et par kvartaler unna den etiopiske restauranten Gådjå. Er området mellom Bergelandsgata og Kongsgata i ferd med å bli Stavangers «Lille Afrika»?
Selv om lokalet er lite, har Mama Afrika fått mye ut av det. Det er 15-20 bord her. Moderne og fint og med en genuin, men moderne afrikansk touch. Det samme kan man si om maten. Den er kontemporær vestafrikansk med sentralafrikanske innslag og er basert på kylling, fisk, svin, biffkjøtt, reker og flotte risvarianter. Maten må sies å være velkrydret, men ikke sterk og bærer preg av påvirkning fra mange forskjellige kulturer — lokale som koloniale. Flere vegetarretter gjør dessuten restauranten til et mekka for planteetere, de finnes jo også i tallrike varianter på de afrikanske savannene som riktignok ligger østafor det vestafrikanske.
Vi gikk for reker og biffvarianter, da vi var innom. Reker med currysaus, plantainbanan, søtpoteter og ris. Den namibiske biffen kom med velkrydret BBQ-saus og franske poteter, alt velsmakende, saftig og nylaget.
Til dessert falt valget på iskrem — rett og slett fordi dessertkartet ikke byr på annet - men den var full av store iskorn og bar preg av å være gammel, smeltet og frosset på ny. Dette trekker matkarakteren kraftig ned.
Det er for dårlig. Begge isvariantene vi fikk på bordet var uspiselige. Denslags serverer man ikke betalende gjester.
(Se flere restaurantanmeldelser i kartet)
I påvente av at Mama Afrika skal få skjenkeløyve, lesket vi ganen med helt grei eplemost fra Hansa i Bergen. Her finnes det bedre, lokale varianter, men det er kanskje glemt når man kan få en knastørr, nedkjølt chablis til de spicy rekene.
Det var gode reker.
Les også:
I tillegg til den kornete iskremen finner jeg dessverre mye å trekke for, når det gjelder selve restaurantopplevelsen. Den imøtekommende og dyktige servitrisen ga oss god service, den skal hun ha, men når vi sitter og venter på hovedretten i 45 minutter og skålen med ødelagt iskrem i 15 minutter, da føler man seg litt glemt.
Mama Afrika bør by på noe ved ankomst. Litt brød med olje eller smør, for eksempel. Eller kanskje litt sprøstekt yams og plantainbanan som en liten amuse-bouche? Det er slike ting som gir gjesten en opplevelse av å bli tatt vare på, det korter ventetiden, gir et lite hint om hva som kommer og pirrer appetitten.
Det er ikke så mye som skal til.