Mange har forsøkt seg i disse lokalene før. Noen husker sikkert «Villa Inge», som tross gode anmeldelser måtte kaste inn håndkleet like før utgangen av 2001. Siden har kjellerlokalene huset restaurant Bilbao, før Warehouse gjorde sitt inntog i fjor høst.
Dette er en restaurant med utspring fra «The Haciendas Company», en spank vin og matprodusent med tilhold i byen Salamanca i Duero-dalen, helt vest i Spania, bare få kilometre fra grensen til Portugal. Her har de mange vingårder og en økologisk matfarm med de beste spanske råvarene. Og det finnes et lite knippe restauranter i Europa. Naturligvis i Salamanca, men også i London, Madrid og altså Stavanger.
I det stavangerske varehuset har man hovedfokus på tapas, og riktig smakfulle sådanne. Vi besøkte restauranten en tirsdag, og ble positivt overrasket over at daglig leder Adam Jones da tilbyr halv pris, og faktisk under det, på spesialiteten "The tapas experience". Vanligvis er dette utvalget av tapas priset til 300 kroner per person, mens kveldens pris lå på 120 kroner. Det må sies å være meget gunstig og det viste seg også at vi fikk valuta for pengene.
Vinkartet byr bare på spanske viner, fra cava (musserende), til hvite, røde og flere sherryvarianter. Mange er spesialimportert og finnes ikke på Vinmonopolet. Faktisk vant Warehouse nettopp det internasjonale vinmagasinet Wine Spectators pris «Award of Excellence» for sitt spanske vinkart. Ifølge nettstedet Aperitif er de den eneste restauranten i Skandinavia som har fått denne prestisjetunge prisen for en ren spansk vinmeny.
Med undertegnede som sjåfør fikk ledsageren prøve seg på to ulike glass rødvin til tapasrettene, først en reserva 2007 fra Rioja-regionen (72 kroner) og et glass fra Syrah-druen (84 kroner). Begge falt i smak.
Gode tapasFørste rett i vår tapasmeny var en fjøl med skinke og pølse (salchichon, en slags salami) og spansk ost, servert med en skive ristet grovbrød, dandert med et hvitløksfedd til å dra over skiven, og tomat. Dertil sprø og fristende salat med balsamico, og på bordet en flaske økologisk olivenolje. Det smakte utmerket.
Det samme kan sies om neste rett, spansk tortilla, eller omelett med potet og løk. Enkelt, men veldig godt.
Så var det to varme varianter: Store reker i hvitløk og litt chili (gambas al allijo) og en liten gryte med store, hvite bønner og små kjøttstykker. Også her hadde kjøkkenet gjort en god jobb med de importerte råvarene fra Spania.
Er du veldig sulten kan det anbefales å avrunde med en dessert. Her falt vi begge ned på «Creme Catalana», orginalutgaven av det som er mer kjent som crème brulée her til lands.
— Det var katalanerne som var først og best med denne, forsikrer kunnskapsrike Adam Jones, den daglige lederen som også var kveldens eneste kelner. Det gjennomførte han greit med halvfull restaurant. Dermed fikk vi ikke noe svar på hvordan stedet takler fullt hus.
Ledsageren valgte en søt sherry til desserten, og fikk en Lustau Pedro Ximenez (96 kroner), som nesten var sirupstykk fra flasken og med tydelig smak av rosiner.
Vi avsluttet med deilig, svart kaffe og fikk en sluttregning på snaut 900 kroner. Det var virkelig et kupp, som på en annen ukedag hadde kostet noen hundrelapper mer.
Også kjellerlokalet, med hvite murvegger var hyggelig, om enn ikke så stort. Likevel har man ikke falt for fristelsen av å sette bordene for tett. Vi kunne føre en nokså usjenert samtale gjennom måltidet. Og når vår- og sommersolen flommer over Stavanger, kan man også nyte de spanske spesialitetene utendørs, få meter fra Breivatnet.