Stavanger en kald januardag har ellers fint lite til felles med late dager i strandstolen, der dagens mest presserende spørsmål er om man skal sole seg på magen eller ryggen. Akropolis' utvalg av fersk fisk og skalldyr, som er kjernen i mang en ekte gresk tavernas spisetilbud, er ikke rare greiene. Akkar og laks.
Akkaren har garantert vært dypfryst. Til gjengjeld et solid utvalg kjøttretter, inkludert greske spesialiteter som moussaka (kjøtt— og grønnsakgrateng), stifado (gryterett med oksekjøtt), kleftiko (lammegryte) og så videre. Fra grillen er det souvlaki (grekernes versjon av kebab) med ulike typer kjøtt.
Forrettene er også gjenkjennelige, med små mezes (som tilsvarer de spanske tapas) og litt større retter i en grei miks som vil kalle på minner fra Kos eller Paros, Naxos eller Kreta.
Og når det gjelder mezes: Akropolis' søndagsbuffet, der man kan spise mezes for 300 per person, er en populær affære med mange tilhengere.
Vi (en voksen, to store barn) valgte hummus og tzatziki, med pitabrød, til en appetittvekker. Dette kan de på Akropolis. Pitabrødet er varmt og sprøtt, tzatziki laget med ekte gresk yoghurt så den er stiv og god, med knasende agurk, pepper og olje. Hummusen, altså en pure av kikerter med hvitløk, pepper og olje, var perfekt på konsistens og med en pikant smak. Eneste minus var at det ble fort tomt for brød.
LES OGSÅ:
De store barna gikk for henholdsvis moussaka og pastizio, altså hver sin ovnsbakte rett, der forskjellen i hovedsak er at mens grønnsaker spiller hovedrollen ved siden av kjøttsausen i en moussaka, er det stor makaroni som er tingen i en pastizio. Begge rettene kom med gresk salat og en god porsjon med tzatziki. Jeg valgte stifadoen, den greske varianten av gryterett med storfekjøtt.
— Stifado var vi utsolgt for i går, så den er garantert laget i dag, opplyste vår servitør.
Kjøttet i oksegryten var ikke akkurat saftig, heller hardt og tørt, men det var i alle fall kokt lenge nok til at det var tyggbart. Sausen, med grove biter av gulrot og tre solide poteter, sikrer at man ikke nødvendigvis må ha dessert etterpå, noe som jo er en direkte fordel nå i slankemåneden.
Hun med pastizioen (som jeg fikk smake) var også fornøyd, særlig med lokket av oste/potetmos. Han med moussakaen spiste den opp så raskt at jeg nesten ikke rakk å smake. Den var ikke så varm som jeg gjerne ville hatt den, men det så ikke ut til å plage ham nevneverdig.
LES OGSÅ:
Bordet ved den knitrende peisen var forresten midt i blinken.
VI sto over desserten denne gang. Regningen for to forretter, tre hovedretter, to brus og en lettøl, kom på drøyt 1100 kroner, noe som er verken billig eller dyrt i Stavanger.
På vei hjem tenkte jeg på det som ofte skjer når man er i Syden. Man kjøper med seg en flaske av den lokale vinen, den man likte så godt når man fikk den på tavernaen etter en lang, lat dag i sola. Når man etter hvert åpner den hjemme i kulingkastene, blir det i 99 av 100 tilfeller klart at den burde forblitt en ferieflørt.
Slik er det i grunnen med greske tavernaer også. Det skal fryktelig godt gjøres at de er like sjarmerende her hjemme som de var der nede. Særlig den akutte mangelen på fersk sjømat hos Akropolis er rart i en by som Stavanger, men dette har sikkert også med etterspørsel å gjøre. Lokalene og menyen hadde også hatt godt av en generell oppussing og standardheving. Heller færre retter som gjøres skikkelig, enn mange som gjøres noenlunde.
Kart over tidligere anmeldelser finner du her: