Det er i det minste ikke noe å si på beliggenheten. Spa-hotell Velvære ligger unektelig idyllisk plassert innerst i Hjelmelandsfjorden, og hadde det ikke vært midt om vinteren og beksvart ute, kunne vi i det minste beundret utsikten fra hotellets restaurant.
«Ryfylke bugner av fantastiske råvarer og gjør det inspirerende å lage mat», sto det på hjemmesiden. Det kan imidlertid ikke ha vært en spesielt inspirert person som komponerte denne gørrkjedelige, identitetsløse menyen.
Vi ankom samtidig med et selskap feststemte julebordsgjester, og fikk valget mellom å dele deres julebuffé eller bestille en eller flere retter fra en fastsatt treretters meny. Det er for så vidt forståelig at en restaurant som i liten grad kan belage seg på uventede gjester holder menyen kort, men en forrett, to hovedretter og en dessert var kanskje i minste laget. Vel, ikke noe å gjøre med det, vi bestilte full pakke, undertegnede valgte kjøtt til hovedrett mens medspiseren valgte fisk, som ikke uventet var kveite fra et oppdrettsanlegg i nabolaget.
Julebordsgjestene i den andre enden av lokalet fikk av en eller annen grunn ikke lov til å bestille drikkevarer ved bordet, noe som førte til et jevnt renn av folk fram og tilbake fra baren. Det skapte i det minste litt liv i det anonyme lokalet, som ikke helt klarer å skjule at det også fungerer som frokostsal.
Les også:
Det var ingen som tilbød oss aperitiff, så vi bestilte mat og vin samtidig. Den vennlige servitøren opplyste om at det bare fantes en hvitvin og én rødvin på glass, men at de denne dagen hadde to ulike rieslinger som kunne passe til forretten. Da vi lurte på hvilke viner det var snakk om, presiserte han at det var henholdsvis tørr og halvtørr, og mer lot det seg visst ikke gjøre å få greie på. Vi tok sjansen på den tørre, og kort tid etter kom han overraskende nok tilbake med en østerriksk grüner veltliner. Snart ankom også forrettene, noen små stykker lettrøykt laks plassert på en agurkskive, med litt salat og noe sikksakkmønster av balsamicosirup. En på alle måte kjedelig, lite forseggjort rett, som smakte helt greit, verken mer eller mindre.
Medspiseren kom fram til at det sikkert var best å bestille øl til hovedretten, og var godt fornøyd med sin wit fra Nøgne Ø. Det samme kunne dessverre ikke sies om det som dukket opp på tallerkenen. Kokte poteter som hadde fått hvile såpass lenge at de var blitt gummiaktige på utsiden, en haug med kokte grønnsaker som hadde mistet spensten og grillet kveitefilét som hadde blitt noe tørr av for mye varmebehandling. De marinerte tomatene som var omtalt i menyen dukket ikke opp. Sitrongress-sausen var god.
Undertegnede var heller ikke voldsomt imponert av sin hovedrett, røykt svinekam med de samme triste potetene og dvaske grønnsaker. Kjøttet var saftig og fint, men ikke spesielt spennende. Sennepssausen var riktignok god og fint avrundet.
Til dessert fikk vi den velbrukte klassikeren sjokoladefontant, og den var akkurat like gjennomsnittlig og pregløs som resten av måltidet, servert med middels god kjøpe-vaniljeis, et mikroskopisk innslag av syntetisk kirsebærcoulis og toppet med en ferdigkjøpt sjokoladestang som smakte billig kokesjokolade og margarin. Portvinen som ble servert til dette, en Quinta do Infantando, utgjorde måltidets høydepunkt.
To ganger tre retter med vin på glass, samt kaffe kom på nesten 2000 kroner. Det er selvsagt altfor mye for et halvhjertet måltid som dette. I forrige ukes anmeldelse kom det fram at dagens treretter på Fish & Cow ligger på 395 kroner. På Hjelmeland koster den 200 kroner mer. Det er vanskelig å forstå hvorfor.
Kart over tidligere anmeldelser finner du her: