Straen er en av de restaurantene i Stavanger som best har klart å ta vare på stilen fra svunne tider i sitt interiør. Her får man en følelse av å ha trådt inn i et konservativt hjem i tiden hvor skipsfart og fiske var de store næringene i byen. Menyen er sånn sett en speiling av interiøret: Her får du tradisjonelle, velprøvde fiskeretter uten de helt store sprellene.
Vi fikk et hyggelig bord med utsikt til folkelivet i Vågen. Vår smilende servitør var raskt på pletten med menyer og vinkart, og orienterte om at det også gikk an å bestille en fem— eller seksretters meny med tilhørende vinpakke. Underlig nok fikk vi aldri tilbud om aperitiff, noe som ville vært naturlig på et sted med såpass høye ambisjoner som dette, men det gikk heldigvis ikke lang tid før vinen til den første retten var på plass. Godt hjemmelaget knekkebrød og sitronsmør sto klart på bordet, og vi fikk snart en liten appetittvekker, en bit herlig, feit matjessild med wasabimajones og ørretrogn.
De seks rettene på den såkalte selskapsmenyen viste seg å være hentet fra a la carte-menyen. Sistnevnte varierer riktignok med sesongene, men med så kort vei til et utmerket fisketorg, skulle man kanskje tro at det ville la seg gjøre å sette sammen en dagens meny basert på dagens fangst. I stedet har man i stor grad basert seg på sikre, velprøvde varianter. Resultatet er velsmakende mat laget av førsteklasses råvarer. Men det er også en meny som ikke utfordrer smaksløkene spesielt mye, og som så å si er blottet for overraskelser og nye vrier. Vinvalgene skulle vise seg å understreke dette litt kjedelige inntrykket ytterligere.
Den første retten var sashimi av laks og kveite, servert på tradisjonelt vis med wasabi, ponzosaus, syltet ingefær og syltet reddik. Enkle, gode smaker, og en like enkel og ujålete presentasjon. I glasset fikk vi en riesling fra produsenten Trimbach i Alsace.
Neste rett var Straens tradisjonelle fiskesuppe, en rett som meg bekjent alltid er på menyen. Det er som kjent ingen vits i å reparere ting som virker, og denne suppen kan man vanskelig gå lei av. Rå fiskebiter og finstrimlede rotgrønnsaker ble servert i skåler, og så ble den velsmakende kraften helt over ved bordet, noe som sørget for at fisken ble akkurat passe varmebehandlet. Enkel, god smak, men også såpass kraftig og kremet at den enkle, hvite burgunderen som ledsaget retten ble enda litt mer anonym enn den var i utgangspunktet.
Vinen til den tredje retten skulle vise seg å være den mest spennende, en nydelig, krisp, hylleblomstduftende sauvignon blanc fra New Zealand. På tallerkenen kom en sprø torskekrokett, servert med kremet purre, norsk spekeskinke fra Tind og smørsaus. Godt, enkelt, men ikke overvettes spennende.
Den siste hovedretten var kanskje måltidets høydepunkt. Når flinke folk tilbereder piggvar, kan det jo fort gå godt. På Straen blir denne herlige flyndren servert med hummus, friske eplebiter og chorizosmør. Veldig godt på alle måter, men heller ikke denne gang bidro vinvalget, en altfor varm pinot noir fra California, til å heve opplevelsen.
— Vil dere ha ost eller dessert først, undret servitøren, noe vi fant temmelig merkelig og vi stusset ytterligere over at hun spurte om vi ville ha rødvin eller portvin til osten. Rødvin passer sjelden til en ostetallerken, og hadde helt klart kollidert med de tre nordiske ostene som ble servert sammen med gode marinerte aprikoser og fikenmarmelade.
Desserten var en enkel, god crème brûleé blottet for dilldall, ledsaget av en petroleumsduftende Riesling late harvest fra New Zealand. En solid avslutning på et godt måltid.
Straen leverer så absolutt det de lover, det var ingen feilskjær å spore, men heller ingen dristighet. To ganger seks retter med vin, men uten aperitiff, kaffe eller avec, kom på 2880 kroner. Hvis man først skal brenne av denne typen beløp på et restaurantbesøk, finnes det steder hvor man får mer spennende mat og vin for pengene. Er man derimot ute etter noe velprøvd og trygt, er Straen et godt valg.