Da Pokémon kom til Norge for sånn der 100 år siden, fortalte Nintendo-folket meg at dette slett ikke var noe forbigående, og at vi kom til å slite med de oversøte krypene i mange år fremover. Vel, de brukte ikke akkurat de ordene, men budskapet var omtrent sånn.
Jeg sukket for meg selv og tenkte at dette bare var mer reklamesnakk av den sorten vi hører altfor mye av. Men pigede hadde de rett, gitt.
Jeg ville heller se støvsugerreklame på tv i ett døgn enn å se én eneste episode av de elendig tegnede pokémon-eventyrene, men må innrømme at spillene er av den sorten som hekter deg når du først er kommet inn i dem. Lommemonstrene har gitt keiser Nintendo verdensherredømme.
MIB
I denne utgaven er du lærling på ranger-skolen, altså hos folkene som beskytter resten av landet Almia ved å få pokémon, en slags søte villdyr av cirka en million arter, på laget sitt. Ulike pokémon må senere kombineres for å vinne i kampen mot de onde, som i denne utgaven er en slags variant av Men in Black, bare helt annerledes. Hmmm. Du vil skjønne om du spiller det.
Du legger svært raskt av deg lærling-statusen og går inn i aktiv tjeneste.
Hekter
Humor og intuitive kontroller gjør at dette er lett å leve seg inn i. Pokémon-serien har denne merkelige faktoren som gjør at du hele tiden vil spille «bare fem minutter til» eller «bare fange én Pokémon til». Grafikken er ikke noe å skryte av, men det gjør absolutt ingen verdens ting.
Jeg tar det for gitt at unger i dag er mye smartere enn jeg var, og at de kan mye mer engelsk, sånn at det ikke gjør stort at spillet ikke er på norsk. Men de aller minste vil nok ikke like akkurat det.