Tim var aldeles galen etter tisper, og siden vi var fem unger i huset fantes det nok av muligheter for å stikke ut av glemte, åpne dører. Jeg aner ikke hvor mange hvalper i nabolaget som hadde krøllete hår og våkent blikk. Jeg grein tre dager da han døde.
Her forleden kom en ny Tim inn i huset. Han er rett nok ikke like smart, og bryr seg ingenting om damer, men han lever inne i Nintendoen min. Der koser han seg med lekene jeg gir ham, later som om han gidder å lære noen av kommandoene mine, er med på konkurranser i å ta imot frisbee og jager gjennom racerbaner. Innimellom går vi tur og i butikken og av og til trenger han en vask. Det finnes andre hunder i spillet også, og noen sier at det finnes katter, fysj!
Men det er Tim som er min.
Jeg er sikker på at det knapt finnes noen unger som kan motstå hundehvalper i praktfull 3D-grafikk. De er isåfall unger som bør sperres inne, for de er potensielle Michael Myers-kandidater, og da er det ikke skuespilleren jeg snakker om.
Nintendogs + Cats er et perfekt spill for de yngste, men for oss som har hatt en egen hund, er det nok best egnet til å frembringe minner.