Call of Duty-spillene formidler historiekunnskap på omtrent samme måte som James Bond-filmer gjør det, og det er i grunnen helt greit. Av og til er det er tullball-action vi vil ha, og i dette spillet er det i aller høyeste grad det vi får.
Denne gang har utviklerne til og med latt oss bli med til fremtiden, hvor soldaten Frank Woods fra forrige spill (og PS Vita-utgaven) er en gammel mann som innimellom scenene orienterer oss om hvordan ting henger sammen i verdenspolitikken. Spillet er totalt urealistisk, selvsagt, men alvorlig talt, det er bare greit at man holder intensiteten oppe til enhver tid, og ikke trasker rundt eller ligger i dekning i timevis, slik soldater antakelig gjør i virkeligheten. Spillet inneholder også store deler tilbakeblikk, så du reiser ikke bare rundt i verden, men også fram og tilbake i tid. Dette grepet bidrar til den store variasjonen. Det samme gjør den fremragende grafikken og stemmeskuespillet.
Innimellom får du ri på hester, rappellere sidelengs i fjellskrenter, fly med vingedrakt, og så videre. Men mest av alt dreier spillet seg om å finne gode plasseringer hvor du kan plaffe løs på fiendene. Regien er relativt stram, og selv om områdene er store, er friheten relativt begrenset når det gjelder veivalg.
I skyte— og krigsspillsjangeren er dette likevel noe av det beste og mest varierte jeg har spilt på en stund. Har du vært borti de andre spillene, vet du hva du får: En totalt urealistisk, adrenalinpumpende, intens og underholdende spillopplevelse.