Man skulle nesten tro vi var på fotballkamp. Klokken kryper mot halv elleve, men foreløpig ingen tegn til idolet.
Det er fjortisenes kveld. Noen har laget plakater med glitter og ballonger. Et overraskende tallrikt voksent publikum har også møtt opp. Bergenseren med stemmen har nesten klart å selge ut Folken.
Så kommer han endelig ruslende inn på scenen akkompagnert av vill jubel. Hva er det med denne lille mannen som fascinerer sånn?
En av grunnene har utvilsomt noe med tv-reklame og seier i en profilert konkurranse å gjøre. Men det har vist seg at det å vinne Idol i seg selv ikke garanterer noe billettsalg.
De fleste fans pleier å trekke fram stemmen til Kurt Nilsen, som det de liker best med ham. Og det er ingen tvil om at han synger bra.
I tillegg har han med seg et band som spiller prikkfritt. De to gitaristene poserer om kapp med hverandre. Lyden er glatt som bananskall.
For Kurt må det være en takknemlig oppgave å spille for entusiastiske ungdommer som kan tekstene hans på rams. Låtmaterialet hans er allsangvennlig, og det vet han å utnytte til det fulle.
Men det blir rett og slett ganske så kjedelig etter hvert. Semiballadene kommer som perler på en snor. Helhets— inntrykket er en lapskaus av klinesanger.
Til tross for dette klarer Kurt å lage litt av en stemning. Ikke uventet slår sanger som «Here she comes» og «My street» ekstra godt an.
Det er i det hele tatt lite å si på innsatsen. - Dokker e fantastiske, ropte Kurt til sitt publikum. Det hadde han helt rett i. For de ga ham en respons han strengt tatt ikke hadde fortjent.
Anmeldelsen er basert på de første 55 minuttene av konserten.