Hun har forstått at norske og engelske julesanger har en indre styrke. Dermed avstår hun fra sentimentaliserende grep som å hviskesynge, få tonene til å skjelve ekstra, gjøre stemmen nasal eller skape romantiske z-lyder, som er ukjente i norsk språk.
I går var Sissel dronning i et fullsatt Stavanger konserthus. Først kledd i hvitt, så i svart. Når hun velger å introdusere sangene, gjør hun det avslappet og med velkjent utstråling, uten flaue, søtladne historier av det slag fjorårets artister bød på.
Igjen beviser hun at hun er i en divisjon for seg. Sissel har en stemme som uanstrengt når de høyeste toner i «O helga natt», kraftfullt formidler englers jubel i Händels «Halleluja»-kor, lekende lett, nesten i sambatakt, danser seg gjennom «Et lite barn så lystelig» fra Nordmøre, eller lavmælt lister seg inn i «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom».
Sangteknisk er hun uovervunnen blant norske populærartister. Der andre uelegant kapper strofer i to før sluttakkorden, skaper Sissel lange, flytende linjer i respekt for både melodi og tekst.
Jo, dronning Sissel briljerer. Men hun er heldigvis ikke en diva som stiller seg i veien for budskapet i selvopptatt nytelse av vår applaus. Vi tror henne når hun sier at julesangene betyr noe for henne. Og vi hører i måten hun framfører dem på at tekstene forteller noe verdifullt: «Et lite barn så lystelig er født for oss på jorden utav en jomfru yndelig. Han est vor Frelser vorden.»
For denne anmelder ble det musikalske høydepunktet «Sancta Maria» på latin, denne gang uten Placido Domingo som duettpartner. Her forenes Sissels klokkerene røst med en perle fra det klassiske repertoaret.
Ganske utrolig var det også å høre den nesten krasse 1700-tallsteksten «Ingen vinner frem til den evige ro» sunget i en superrocka versjon over en folketone fra Hallingdal.
Og har Petter Dass ørene på stilk i sin grav, kan han fryde seg over den nærmest sensuelle utgaven av «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», en framføring som høstet begeistret respons i salen.
Målt mot konsertens dronning blir det aldeles urettferdig å vurdere Peter Jöbäck, den svenske artisten som entrer scenen midtveis med et par solosanger. Visst er han kjekk, visst synger han greit, men det blir så altfor alminnelig i sammenligning. Å, som han bør prise seg lykkelig for å få dele scenen med Sissel.
Høylytt ros gis til musikalsk leder Kjetil Bjerkestrand. Sissels band, Nidaros strykekvartett og øvrige musikere framfører svært varierte arrangementer, fra det heftig svingende til det enkle, sobre og stillferdige.
På Sandnes' vegne kan vi i tillegg være stolte over at 27 kvinner i Concentus gjør en utmerket jobb med å kore Sissel. Sist helg løste de en lignende oppgave med glans under Randi Tytingvågs julekonsert. Koret har dyktige sangere som skaper en meger vakker resonnansbakgrunn for Sissels stemmeprakt.
Så gjenstår det bare å ønske sangfuglen fra Bergen tilbake med nye julekonserter. Og be andre artister lære av Sissel for å unngå det søtladne.
kristin.aalen@aftenbladet.no