Gunnhild E. Sundli og resten av trønderske Gåte står med et bein plantet i folkemusikken og et i den tunge, metalliske delen av rocken. Kombinasjonen er mektig, men krevende.
Energi
For Gåte har — i likhet med Kaizers Orchestra - lagt seg på en ekstremt energisk, men samtidig energikrevende linje. Dermed er også bandet best når det tar ut energien gjennom det musikalsk ekstreme i begge retninger: Gåte i Folken i går fungerte best påde følelsesmessig helt nedpå låtene, som «Kjærleik» og «Sjåaren», samt på de aller, aller råeste.
Jettegryte
Det begynte å boble under låter som «Du som er ung» og mektige, manifestpregete «Til ungdommen» - og i ekstranummerdelen satte den voldsomme panzerutgaven av Gåte seg i bevegelse gjennom låter som «Margit». Jeg tror det var den, i alle fall. Det lødså tungt og kompakt at til og med Sundlis vokal forsvant i den kokende musikalske jettegryten.
Gitarist Magnus «Edward Saksehånd» Børmark maktet i ekstraavdelingen både å hoppe opp på P.A.-anlegget, skremme ungjentene på galleriet samt lirke av seg gitarsolo ved bruk av lyskaster som en form for lysende, forvokst plekter. Men han skal passe seg for ikke å ende opp som ren posør.
Djevlens instrument
Og Sveinung Sundli på fele, Gunnhilds bror, kjørte noen riff som ville gitt Arve Tellefsen & hans orkestervenner bakoversveis. Det er lett å skjønne at fela i gamle dager ble betraktet som Djevelens instrument på landsbygda. Sveinung gjør fela farlig igjen.
Gåte er nå vel halvveis i norgesturneen. Gårsdagens Folken-seanse var konsert nummer 13. Bandet er nå solid innspilt. Og Gunnhild er det skjøre, men samtidig farlige huldersentrum som alt annet i bandet beveger seg omkring. Greier Gåte å holde på energien og kraften kan det gå veien - også i utlandet.