Sang for sang ble denne kvelden med Justin Bieber en hompetur med et par femmere, noen firere og trere og et par toere. Bieber og hans enorme scenemaskineri starter som vanlig med «All Around The World», en slags velkommen til fansen. Han lander med englevinger, hylingen er intens og smertefull, stemningen hinsides god og ytterst, ytterst få la nok merke til at lyden var saus, vokalen nesten borte og det meste blir kvalt i rumlingen. Vi er i gang. Andre låt er «Take You». Det er en ny dundrende pakke i den lette klubbsjangeren. Lyden er bedre, hylingen den samme, Bieber høres litt bedre og det meste kommer seg et hakk. R’n’b-rullende «Catching Feelings» følger opp. Lavere tempo, lavere intensitet og den samme vanvittig hylingen. Det er ikke likt noe du har hørt før. 17-18-19.000 (vi trekker foreldre og foresatte fra) som tar et magadrag og to skritt rennafart og skriker alt de kan; det er en ubeskrivelig. Kult, altså. Publikum er foreløpig bedre enn han de hører på.
Bieber fortsetter med en miks av flere sanger («One Time», «Eenie Meenie» og «Somebody To Love»), slik vi kjenner det fra en rekke hiphopartister. Det funker bare sånn passe. Litt rotete, litt kjedelig og litt mens vi venter på neste ordentlige sang. Før «Love Me Like You Do» kommer, og mens Bieber skifter, får vi servert skryte— og hjemmevideoene. Det er stadige påminnelser om at dette er show og underholdning, ikke bare en framføring av musikk. Dette handler om mer enn det, noe vi kommer tilbake til om litt. Under balladen «Love Me Like You Do» får vi – skal vi si dessverre? – høre at Bieber ikke er en spektakulært god vokalist. Han duger, bevares, men stemmen hans kan ikke bære en låt alene. Stæsjet er helt nødvendig. Staffasjen kommer for fullt når Justin Bond-videoen bygger opp til «She Don't Like The Lights». Det er en heisalåt, ikke all verden i utgangspunktet, men showet sitter godt. Moro, men sangen havner aldri i sangbøkene.
«Die In Your Arms» er et nytt eksempel på at vokalen til godeste Bieber har sine begrensninger. Soulballaden er smukk nok, men mannen i front klarer aldri å løfte den skikkelig. Kveldens første sexysang, «Out Of Town Girl», er rett og slett kjedelig. Men stemningen er helt borti natta vill, særlig når JB viser litt hud mellom singlet og boxerkant. Det koker på gulvet, det koker på tribunene og det koker fullstendig over for et par av jentene som må hjelpes ut.
Slik fortsetter det gjennom «Be Alright» og «Fall», der akustiske Bieber synger og spiller fra heisekranen. Sangene har ikke så mye med seg, det er møte mellom Bieber og de hylende som skaper magien. For magi er det. De er ikke dumme disse jentene (og for all del, noen gutter) som går opp i konstant fistel i en time og 40 minutter. Det er ikke vanskelig å forstå hvor appellen ligger. «Never Say Never» er en godt framført allsang-hit, og når tåligt gode «Beauty And A Beat» er avsluttet, kommer det denne kvelden egentlig handler om i en, liten, sukkersøt pakke.
«One Less Lonely Girl» er, foruten en pen liten sang, selve grunnsteinen i Biebers show. En jente blir hentet opp på scenen. Hun blir røsket ut av ensomheten for et øyeblikk. Ingen vet hvem det blir. Det kan bli hvem som helst. Det kan bli deg. Du og meg. Oss. Samhold. Alle jentene i salen er litt på scenen. Justin er en grei gutt. Han er en drøm. Han er en prins som i en time og 40 minutter er oppnåelig. I tillegg er han en tøffing som danser fett, synger søtt, ser ut som en million monopolpenger og kunne vært nabogutten. Absolutt alt du kan ønske deg, i en pakke.
Det er bare et fåtall som bryr seg om at den delen av ham som handler om musikk er midt på treet, pluss litt. Noe singback er det nok, dansingen er ikke blendende, slik vi har sett det hos andre artister i nogelunde samme sjanger, og stemmen hans aldri imponerer veldig. Showet, ideen, minnene – det betyr nok enormt mye. Voksenparallellen til Mods’ 25.000-personersfest på Viking stadion er helt åpenbar. Høyst varierende musikalsk kvalitet, men det er bare én del av totalen.
Nå skal vi ikke gjøre musikkanmeldelsen til verken psykologi eller sosiologi, men «One Less Lonely Girl» minner oss om at en konsertanmeldelse ikke nødvendigvis gir oss det store perspektivet som finnes en slik kveld. Folk vil huske «Kvelden», ikke at Bieber og bandet imponerer på «As Long As You Love Me» for så å halte seg gjennom den pompøse, Disney-budskapstunge og dvaske «Believe». Pyroen og friskheten er tilbake på første ekstranummer, «Boyfriend», og i all sin popletthet er allsangfinalen «Baby», der Justin lar publikum stå for sangen, en helt ordinær sang.
Konserten er striglet ned til siste detalj. Profft, effektivt og påkostet. Showet sitter, og responsen er det aller, aller mest vanvittige du kan tenke deg. Sangeren Justin Biebers åpenbare begrensninger kamufleres akkurat godt nok til at det ikke får prege kvelden. Et par steder ser Bieber selv ut til å synes dette er sånn midt på treet kjekt, men også det kamufleres av alt stæsjet. Det er ikke mange flere enn vi som får betalt for å notere som legger særlig merke til det.
99 av 100 i salen vil synes terningkast 6 er det eneste riktige. Det syntes de før de gikk inn, og de hadde ikke skiftet mening da de gikk ut. Det hadde de kanskje heller ingen grunn til, for ideen om Justin Biebers fortreffelighet ikke ble særlig endret hos menigheten denne kvelden. Vi som var der har ingen problemer med å forstå hvorfor. Det er like lite kult å være musikalsk edruelig her som det var på Mods-konserten, der 99 av 100 ga terningkast «maaagisk», men Justin Biebers første kveld i Norge var strengt tatt bare ok, pluss litt. LES OGSÅ:
SLIK VAR KONSERTEN: