Vi som var utilgivelig ufødte på tidlig 70-tall gikk glipp av noe. Vi fikk ikke med oss originalene, de store, tunge og kreative rockebandene som banet vei for, vel, omtrent det som finnes av rock n' roll og beslekta greier i dag. Hvis du går på ti rockekonserter vil diskusjonen i etterkant av sju av dem handle om i hvilken grad Led Zeppelin, The Who, Thin Lizzy, Deep Purple, Black Sabbath, Whitesnake, Fleetwood Mac gjorde dette bedre for ørten år siden. Noen snakker ikke om arven. De skjuler den så godt det lar seg gjøre. Andre tar den helt ut og viser med all mulig tydelighet hvor de kommer fra. Rival Sons er i sistnevnte kategori, og vi som altså ikke befolket verden i de fortreffelige posthippieårene fikk en tidsreise av de helt sjeldne i Folken onsdag.
Vi starter i front med vokalist Jay Buchanan. Bede rockevokalist finner du ikke. En perfekt blanding av Steven Tyler, Robert Plant, David Coverdale, Ozzy, Jim Morrison og alle som ligner (se bildene på toppen her). Dop— og hardhippie-estetisk, høflig småravende på scenen (han sa ikke mye, men takket oppvarmingsband og de frivillige i Folken (!)) og en stemme av Guds nåde. Da regner vi med alle guder vi kjenner til, pluss noen. Buchanan har soul i stemmen, han har rasp og han treffer 100 prosent på alt denne kvelden. Ikke bare toner, men han treffer dem i riktig gir, med variasjon, desperasjon, følsomhet, raseri, villskap og alt det denne bluesbaserte rockefesten trenger. Desposoul på balladene, kickassdyrisk på det harde, fantastisk mikrofonteknikk, perfekt stemme og til og med prima diksjon. Jeg har ikke sett en bedre rockevokalist siden...nope, kommer ikke på noen.
Buchanan blåste folk over ende, og han fikk god hjelp. Det er en nytelse og en befrielse å høre bassister som går til verks som Robin Everhart. Sammen med gitarist Scott Holiday feide han gulvet med riff, tyngde og avmålt tilbakeholdenhet, når det var nødvendig. Trommis Mike Miley står ikke tilbake for noen, og i avdelingen for sleipe rocketriks vant han en knepen seier over Orange-gutta med strenger. Vi skal ikke gjøre dette til en adjektivfortelling, bare nøye oss med å si at det var enestående.
Noe å trekke for? Nja, nei, egentlig ikke. Men at band som Rival Sons fører med seg noen interessante diskusjoner. De legger seg tett opp til rockens klondikeperiode på 70-tallet. Du skal være bra døv om du ikke hører Zeppelin og di skåle på bakrommet når Rival Sons spiller. Noe er stjålet, noe er lånt og veldig mye er videreforedla på aller beste vis. Spørsmålet som det er all mulig grunn til å spille er om det blir vel mye historietime? Hvor innstuderte er de egentlig bak den frilynna nyhippie-looken? Vi liker jo ikke å ta band som er «ekte og originale» i å kopiere gamalt gull.
Rival Sons er faretruende nær noen ganger. De bruker alle – absolutt alle – rocketriksene i boka. Vi kjenner igjen alt fra trommeoverganger og rytmiske figurer til vokalbevegelser og gitarriff. De holder koken i to timer, og noen vil synes det er vel lenge, særlig hvis de har gått inn i en leksikalsk modus og ikke kommer over referanseøset. Jeg kan forstå innvendingene, men vil ikke tillegge dem mer enn et halvt grams vekt. Rival Sons spiller fletta av folk. De gjør det med en perfekt miks av kyndighet og primalrufs. Estetikken er på plass, uten at de har tatt med seg den lite sjarmerende selvhøytidelige fuck off pessants-holdningen som kunne vært en del av pakken.
Disse fire gir deg lysten på ny skinnjakke. De gir følelsen av at det ikke var en katastrofe ikke å være født på 70-tallet. Klisjeene om svette, riff, øl og breibeint rock lever videre – og lever godt – gjennom band som Rival Sons. Dette var første og eneste gang vi fikk se dem i Folken. Rival Sons har begynt å innta verden for alvor, og hvis onsdagen i en liten landsby i Norge var jabnå, da kan ingenting stå mellom dem og verdensherredømme.