Maijazz:
Introen var rett og slett en runde teknikkoppvisning, for å bli kjent med bandet. Greit nok. Alle fikk vist at de er flinke, at fingrene går fort og at de kan faget sitt. Så gikk de over til "Obsession", et parti som startet stemningsfullt, suggererende og fascinerende. Maalouf og resten av bandet giret ned og tryllet fram litt magi, for en stund. Dagens første rockeutskeiielse kom mot slutten, og da var magien borte. Som rockeband med trompet var denne gjengen sådær. Min første tanke var et det var synd de skuslet bort den litt trolske stemningen de hadde manet fram i 5-6 minutter. Det var også min andre, tredje og siste tanke.
Maalouf satte seg ved rhodes-en og begynte å spille en enkel liten ragtime-melodi, som han ville ha salen med på. Vi nynnet, og de begynte å spille og fabulere over melodien. Hyggelig, jovialt og fint, men ikke det helt store. Senere kom et parti kalt "Schizofrenia", der de igjen blandet det forsiktig, rolige rhoedes/trompet-førende med noen alvorlige Shining-light-eskapader. Og igjen, myyye bedre før de skulle rocke. Det var stivt og litt uelegant når de ville være hevviband.
Ibrahim Maalouf viste seg som en smart og pedagogisk type som var fullstendig klar over at han ikke har et kjent navn i Norge. Han forklarte hvem han er, hvor han kom fra og hlitt om hvorden musikken kom til. han traff også særdeles godt med sin litt unnskyldende understatement-humor. Vi likte typen. Særlug hans fortrelling om sitt første møte med Beirut var interessant. Historien om 12-åringen som vandret rundt i byen og kom over en bombeeksplosjon satte den kommende musikken inn i en kontekst. Det var nyttig.
Det påfølgende musikkstykket startet som "Obsession", rolig, fascinerende, forsiktig flørt med det orientalske og nydelig balansert. Aahhhhh, nå snakker vi. Mer av dette. Men på sin rusletur gjennom Beirut hørte han på Led Zeppelin, og nok en gang endte bandet opp i en ganske så middels jazzrock-vamping.
Maalouf var altså langt nede i en musikalsk spagat. Det er ikke noe galt i å forsøke det. Bandet hans overbeviste altså ikke når de skulle trøkke til. Men det gjorde de på roligere partier. Som et førstegangsmøte var det vanskelig å bli klok på musikeren Ibrahim Maalouf, men veldig enkelt å like typen.
Undertegnede måtte forlate salen etter 1 time og 15 minutter. Det kan ha skjedd mirakler eller katastrofer etter min exit, men de 75 minuttene jeg hørte var interessante, og enn litt humpete.