Det ble dessverre aldri så svett, tett og nyskapende som vi håpet og trodde på forhånd da to av Bergens største musikalske sønner braket sammen til et samarbeidseksperiment mellom morsmålsrap og improvisert jazz i Folken lørdag kveld.
Du så det var tøft, men du hørte det bare ikke. Du så at du hadde fantastisk dyktige musikere foran deg på scenen, men du hørte det ikke. Mesteparten av skylden for det hadde en helt ubegripelig lydmiks med en så dominerende bass (og tidvis også trommer) at det var nærmest ubehagelig å høre på. Bassen og beaten sugde til seg og overdøvet alt som ellers fantes av lekkerier i lydbildet. Vaulars vokal ble hul og ullen. Rimene, som er så essensielle for musikkuttrykket hans, ble nesten ble umulige å oppfatte. Blåsekvartetten, med Kjetil Møster og de tre lokale musikerne Inge W. Breistein (saksofon), Simen Kill Halvorsen (trompet) og Dominique Brackeva (trombone) var et stilig blikkfang på scenens høyre flanke, et viktig element for den deilige, nattlige jazzfestivalstemning som scenen tross alt utstrålte. Men hørte dem? Bare sporadisk, langt der inne fra tåkeheimen et sted. Dermed føltes tilskuddene til Vaulars egen DJ og trommeslager aldri musikalsk nødvendige.
Poenget med dette splitter nye samarbeidet var ifølge forhåndsomtalen at Møster skulle re-arrangere Vaulars etter hvert klassiske, dansbare raplåter med synthbaserte beats. Lengre improvisatoriske strekk, samt "afrofuturistiske, George Clinton-inspirerte funkelementer" skulle forsvare eksperimentets plass i programmet på en jazzfestival, og forhåpentlig gi både hip hop-folket og jazzfolket en ny opplevelse.
Men denne gangen ble ikke 1 + 1 til det magiske 3. Kanskje var det tilløp til litt nye, jazzige takter i begynnelsen av settet, men ganske snart henga vi oss mest til det visuelle, som var fascinerende nok. Med så mye folk på scenen, og så mye vilje, fikk vi i det minste en tett, jazzklubbaktig stemning. Og Vaulars fascinerende, robotaktige kroppsspråk, kombinert med en helt rå flyt. Og den elektriske, eksplosive, svettedryppende energien han og rapmakker Girson Diaz utstråler, som er så smittende.
Men selv ikke alt dette kan fjerne følelsen av å kikke inn i på en fristende utstilling bak tykt glass. Så nær, men likevel så uoppnåelig. Fordi lyden ikke var med.
Lars Vaular og Kjetil Møster er et i utgangspunktet umake par som har funnet hverandre i felles musikktalent og eksperimentlyst. Sånt er alltid spennende å oppleve, og vi godtar så klart at det ikke alltid går veien i første forsøk. Denne gangen lyktes det altså ikke helt å skape noe nytt og spennende, men jeg utelukker ikke at det kan skje om de prøver igjen under bedre lydforhold.
Men da må jazzsaksofonisten Kjetil Møster ta mer makt, gjennomføre mer av det vi var lovet på forhånd, temme noe av Lars Vaulars elektriske og ekstremt dominerende energi. Han må i hvert fall gjøre mye mer av seg enn å være en av fire i en blåserekke som nesten ikke høres. Hvis ikke er det jo helt poengløst.