Marcus Miller pøser på. Formidler, deler, imponerer og leker.
Det er bare å gi seg ende over. Duetter blir til dueller mellom bandmedlemmene. Saxofonvulkanen spruter, i kamp med trompet-løpene og -hylene. Trommisen koker i hjørnet. Tangentene supplerer og kontrasterer Millers bass. Gitaristen svarer og utfordrer. Her går det unna. Miller dasker basstrengene på sitt karakteristiske vis, en oppvisning i spillestil og teknikk.
De er ikke bare utendørs det stormer denne kvelden.
Salig Jaco Pastorius sitter der oppe og kikker Miller over skulderen, men han står fjellstøtt alene og midt i bandet som dets sentrum og tyngdepunkt.
Det koker intenst i salen når bandet til slutt framfører fra Tutu – utgivelsen som Miller skrev til Miles Davis, en unik og omdiskutert og elsket periode i den store jazztrompeterens sene periode.
Spillet jager akrobatisk av gårde. Her snakker vi om teknikk, idrett og generøs stor kunst.
Noen ganger er vi rett tilbake til 1980-tallet – i neste øyeblikk til ny plate, Renaissance. Den lanseres i disse dager. Fra den serverte bandet Mr. Clean, Detroit og Redemption – og det er bare å glede seg til resten.
Bandet består på turneen Maurice Brown, trompet, Alex Han, saxofon, Kris Bowers, tangenter, Adam Agati, gitar og Louis Cato, trommer – i tillegg til sjefen sjøl som også spiller bassklarinett med tyngde.
Ekstranummer ble Blast – der åpnes det opp med gjentatt soloer fra hele bandet, de dundrer i vei i ekstravagant formidlingsevne. Gedigen jubel i salen.
I en sådan høytidsstund kan man gjøre seg refleksjoner over festivalenes dilemma. Jeg grein meg til en plass på galleriet for utsiktens skyld. Der var sponsorene. Maken til ukultivert kakling mens musikerne spiller. Send de på pub neste gang. Konserten var utsolgt. Det finnes sikkert folk der ute som med glede ville betalt for plassen – for å høre, ikke bable.
Men sekseren kan de ikke ta fra Marcus Miller.