Maijazz: Å kikke på fingrene til Al Di Meola kan få alle til å gispe. Gitar-teknikken er lynraskt overveldende, klarheten i anslaget kombinert med hurtighet i lange fraser framkaller entusiastisk måping. Men hvor lenge er det interessant å gispe? Eller gjespe?
Al Di Meola holder publikum på pinebenken sammen med pianist Gonzola Rubalca mens Stavangeren dynges ned i fortendedeler og intenst tette løp. Alt på plass. Imponerende nok. En håndfull låter presenteres med tut og kjør før det går inn for landing, og vi får bekreftet at duoen kan mer enn kjappisgreier – men også har stilfølelse, lytteevne og formidling gjennom ulike stemninger.
Veien inn i stemningsskiftet går via Astor Piazolla, argentineren som fornyet tangoen og landets folkemusikk, koblet den til vestlig kunstmusikk og jazz – det ble det unike uttrykket som Al Di Meola har forsket i. I dobbelkonserten formidles det sensuelle lidenskapeligheten, den piazollaske smerten og djervheten. Da bygges bro fra virtuost mas til meningsfull bruk av teknikken; musikalsk ekvilibrisme slår funksjonelt og uttrykksfullt inn.
Denne kritikken legger seg altså inn i en tradisjon hvor man vingler mellom oppgitthet og entusiasme over Al Di Meolas eventyrlige tekniske kapasitet – og hva den brukes til. Når han serverer «Turquoise» fra albumet «Consequences of chaos» er det lykke i salen, og terningen er på vei mot å vippe fra fire til fem.
Det står ikke på Rubalcaba heller. Cubaneren har gått den lange veien, også han med overveldende teknikk, har spilt med alle – og legger ytterligere latinsk liv til Meolas fusion-bakgrunn. Temperaturen stiger gradvis i Steinway’en.
Etter ekstranummer «Umbras» fra Sardinia-albumet og videre jubel i ekstranummer to, er det klart at Al di Meola og Rubalcaba har lekenheten i behold.
Maijazz har skjemt oss bort med åpningskonsert i stort format med fullt symfoniorkester og allslags. Det konseptet har pause i år. Vi tålte et avbrekk. Men ser gjerne at festivalen bretter ut det store lerretet igjen.