I fotball er det sånn at når tre spillere gjør noe riktig rett etter hverandre, da blir det mål. Klarer laget å gjenta dette to-tre-fire ganger i løpet av hver kamp, da har du et vinnerlag. Omtrent like lett — og like ubegripelig vanskelig - er det å lage musikk. Susanne Sundfør er i nærheten av det perfekte nettopp fordi hun har forbedret alle komponentene.
Stemmen - Sundfør synger særegent, rått når det trengs, kjølig når det er riktig og bedre nå enn noen gang. Evnen til å synge gjennom marg og bein kan ikke læres av mentorer på TV2. Sundfør har hatt det i seg helt siden hun slo gjennom. Nå har hun imidlertid bedre kontroll, uten at det går på bekostning av den fascinerende, utemma stemmebruken. Som min sidemann sa: «Det er litt sånn liv og død når hun synger». Presis. Harmoniene hun skaper sammen med sine to korister er også prikkfrie.
Gode sangere må ha gode sanger å synge. En åpen dør å slå inn, men det er nok av artister som bygger hus på sandgrunn. Sundfør har gått fra å være en popsnekker litt på sidelinja til å bli en komponist. Det er noe annet å høre henne nå enn da hun relativt low key sjarmerte seg gjennom «Walls» på Gaffel og Karaffel for ørten år siden. Kompleksiteten i det nye hun lager er mer interessant enn tidligere popsanger, den gir mer å tygge på og den er utfordrende på en overkommelig måte. Man må jobbe for å holde følge, men man blir ikke kastet av. Kunst og pop har funnet hverandre i Sundførs verden.
Innpakningen er prima. Sangene er så smart arrangert og spilt at man nesten må klype seg i armen av og til. Ambient-dveling avløser 80-tallsbeats, synthlydene smelter sammen med rhodes og piano, det skrapes og knitres og det veksler noe enormt. Det er ikke enkelt å finne det punktet der fornøyelig variasjon bikker over i spagat med lyskestrekk, men Sundfør mester det glimrende.
Mens Ronaldo, Ramos og den andre bommet på straffesparkene i Madrid satte Susanne Sundfør ball etter ball i krysset. Det var sikkert noe å trekke for, musikalsk perfeksjon finnes strengt tatt ikke, men dette var en maktdemonstrasjon. Da hun presenterte bandet sitt passet hun på å legget til «de er så flinke». Etter litt betenkningstid la hun til: «Jeg er flink jeg og».
Det var kveldens understatement.