_Sted: Stavanger konserthus onsdag 25. april
Publikum: Omtrent fullt hus
Varighet: 1 time 45 minutter_
Ikke vi som var i konserthuset i går kveld heller. Men vi var så heldige at vi fikk høre mange andre herlige historier fra et langt liv på veien og et tett vennskap mellom Jan Eggum og Halvdan Sivertsen. Samt et par fabelaktige Vårherre-vitser fra saftige Sivertsen som virkelig fikk gapskratten til å bølge i den fullsatte salen. Halvdan Sivertsen er faktisk så god å fortelle vitser, anekdoter og andre små historier at han kunne gjort stor lykke som stand up-komiker. Og sannelig: også Jan Eggum, som vel mest assosieres med ettertenksom melankoli, smeller til og er løyen rett som det er. Han har derimot lagt sin elsk på selvironien. Med fiffige ordleker harselerer han med myten om seg selv og det han ikke kan. Risikabelt, slikt kan fort tippe over og bli litt vondt og flaut, men Eggum holder seg hårfint på den lune siden.
For lunt og koselig er det, hele tiden. Selv når Sivertsen snakker engasjert opp mot protestvisene sine om norsk kullindustri og våpenindustri, er stemningen lun. Sammen har Eggum og Sivertsen en evne og vilje til å glede, varme og underholde publikum som er helt uimotståelig. Erfaringen har gjort dem til drevne entertainere: de vet akkurat hvilke knapper som skal trykkes på for at alle skal kose seg. En frekk Frp-vits fortelles avvæpnende, ingen skal henges ut eller bli støtt. Alle skal kose seg i den varme lunheten, hele tiden. De spøker både med sin egen og det voksne publikummets etter hvert anselige alder, og harselerer også herlig med visen om den grønnmalte benken i haven, originalt sunget av duoen Gerd og Otto på 30-tallet.
I snart to generasjoner Jan Eggum og Halvdan Sivertsen gledet publikum med sine vakre viser og gode tekster. De har turnert hver avkrok i Norge. Hver for seg. Som halvparten av kvartetten Gitarkameratene, der også Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde er med. Og nå sammen. Tilfeldigvis surfer disse to kjente og kjære musikerne også på en enorm bølge av interesse i kjølvannet av tv-suksessen "Hver gang vi møtes", der de begge var med. Men bare helt sporadisk går tankene til det programmet. Sivertsen og Eggum er de samme, to gitarkompiser som i utgangspunktet er ganske forskjellige, men som gjennom år med tett vennskap og felles musikalske erfaringer har farget av på hverandre.
Men Sivertsens norske versjon av Vinnie-låten "Lonesome traveller" fra tv-serien, der både Eggum, Sivertsen og bandet trår skikkelig til, blir stående som en av de største musikalske opplevelsene under konserten. Kanskje fordi den både føyer seg fint inn i resten og skiller seg ut samtidig. Og "Sommerfuggel i vinterland" har definitiv fått en ny dimensjon, den også.
Begge har en omfattende visekatalog å øse av. Eggum får faktisk nevnt flere ganger at han i fjor, i anledning sin 60-årsdag, utga 60 nye låter. Mange av dem gode også. Men gode låter, flott lyd og dyktig band til tross: det var først godt ute i den siste halvdelen av konserten at musikken fikk hovedrollen. Fram til det var visene mest musikalske oaser mellom morsomhetene. De komper og backer hverandre opp underveis, noen ganger er den ene helt alene på scenen, andre gang trøkker de til, hele gjengen.
Plutselig kom alle go'låtene som publikum ønsket seg trillende som perler. Sivertsens nydelige "Kjærlighetsvisa". Eggums henførende "Heksedans" og alle de andre. Og når de til slutt forlater oss med en ønske om en god sommer, tenker jeg at sammen er de mer enn to. Og at humor + musikk er en fulltreffer.