(Se bildegalleri ved å trykke på piltasten til høyre i videoen/bildet)
(Torsdag kveld spilte Honningbarna to konserter i Maskinhallen på Tou Scene. Denne anmeldelsen er basert på den med fri aldersgrense.)
Det er gått litt over ett år siden Honningbarna ga oss første leksjon:
Hva så med neste leksjon? Er det at folk ikke lenger skal vente på at ting skjer, men ta saken i egne hender, slik de to Stavanger-jentene gjorde da de klarte å hente Honningbarna til Stavanger ved hjelp av en Facebook-aksjon? Eller at 170 edru ungdommer kan ta FULLSTENDIG av en tidlig torsdagskveld i en gammel maskinhall mens fem sørlendinger på 19 år skriker «Du er ung, vi kan forandre alt som du har lært» fra scenen?
Jeg er overbevist, uansett.
Fra de første basstonene av den første låten «La alarmane gå», gikk det nøyaktig 47 sekunder før Honningbarna hadde forvandlet det høflige – og ikke minst edru – publikummet til å se ut som en diger eksplosjon i området foran scenen. Smellet slo mot vokalist Edvard Valberg, og han sendte et fyrverkeri i retur.
Den unge herremannen fra Søgne er nemlig en av dem som har det: Evnen til å formidle. Evnen til å nå fram. Evnen til å vise med hele kroppen at hvert ord, hver setning, hver eneste tone er det viktigste i hele verden akkurat der og da. Valberg hadde det da Honningbarna vant Urørt i fjor og han hadde det da jeg så dem på Bylarm noen uker etterpå. Men den gangen var det knapt noen som visste hvem de var. Da måtte de overbevise.
I går, ett år etterpå, med en drøss spillejobber og én Spellemannpris i bagasjen, gjorde han og bandet det igjen. Det var som at akkurat disse 45 minuttene, i Stavanger, i Maskinhallen på Tou Scene, foran en gjeng ungdommer under 18 år, var de viktigste i bandets historie.
Slikt blir det gode konserter av.
Etter den tiende låten var gjennomført, og blodfansjentene – deriblant de to som booket konserten – hadde vært på scenen for andre gang og danset og skreket i ekstase, følte vokalist Valberg for å si noen ord:
– Dette er noe av det drøyeste vi har vært med på, sa han med et digert glis.
Tre sanger etterpå la han på enda litt til:
– Dette er den villeste konserten vi har spilt!
Måten publikum responderte på dette vil sannsynligvis bli husket i lang tid – ikke bare av bandmedlemmene og publikum, men også av arrangørene. I løpet av det påfølgende ekstranummeret, Raga Rockers' «Noen å hate», var plutselig hele scenen fullsatt av folk mens vaktene sto maktesløse ved siden. Hadde dette vært snakk om berusede personer, ville Tou Scene virkelig hatt et problem.
Uansett. Selv om enkelte av oss «i den eldre garde» bakerst i lokalet syntes det ble vel mye publikummere på scenen litt for ofte, hadde sikkert de som spratt der oppe det helt toppers. Og konserten var jo på mange måter en gave fra Honningbarna til ungdommen, til fansen.
Da skal man kanskje akseptere at alt ikke blir gjort slik som vi har lært...
Kort oppsummert: Selv om lyden i Maskinhallen er tung og ikke helt optimal, var konserten med Honningbarna en forrykende forestilling. De to nye låtene «Offerdans» og «Fritt liv, fritt ord, fritt fram» vitner også om et rockeband i utvikling. Ingen trenger i hvert fall å være bekymret for at de er blitt mykere med året.
I fjor spilte «barna» på Checkpoint Charlie, Metropolis, Rått og Råde. Torsdag var de på Tou Scene. Neste gang håper jeg vi ser dem i et fullsatt Folken.
Disse låtene ble spilt:
«La alarmane gå»
«Fri Palestina»
«Borgerskapets utakknemlige sønner»
«Til ungdommen»
«Offerdans»
«Den eldre garde»
«Våkn opp»
«Protokoll»
«Desperado»
«Yankeesane kommer»
«Nikkedemokrati»
«Fritt liv, fritt ord, fritt fram»
«Klart blikk»
- - -
Ekstranummer: «Noen å hate» (Raga Rockers-cover)