Jeg har ikke tall på hvor mange konserter jeg har sett med Kaizers Orchestra de siste 10-11 årene. Fantastiske alle sammen, ikke én av dem i nærheten av middelmådig. "Alle" vet jo at Kaizers Orchestra er et av verdens beste konsertband.
Kaizers i fullsatt Folken med blodfansen som synger med på alle sangene er jo himmelsk. Men bortsett fra den aller første gangen jeg som Kaizers-jomfru så bandet live, er det i det store formatet – utenbys – jeg virkelig har blitt blåst over ende av dette allerede legendariske bandet fra Bryne: Som oppvarmere for Morten Abel i Oslo Spektrum i 2002. På festivalen Rheinkultur i Bonn i 2003. På Roskildefestivalens Orange scene i 2006. Fellesnevneren: Kaizers i angrepsposisjon, med muligheten for å blåse store mengder nye Kaizers-jomfruer over ende. I den posisjonen er Kaizers alltid på sitt aller beste, det har de også sagt selv.
Årets avslutningskonsert på Rått & Råde var som en Folken-konsert flyttet utendørs, med Kaizers Orchestra i forsvarsposisjon. Hjemme hos sine egne, de som kan alle tekstene og elsker dem allerede. De som vil ha en reprise av fordums store konsertopplevelser. De som vil synge av full hals, glede seg til oljefatene i "Ompa til du dør" og føle seg inkludert i den store, lykkelige Kaizers-familien.
En behagelig, men nok også vrien posisjon for bandet. Særlig etter at Pendulum virkelig blåste pubilkum over ende et par timer tidligere på samme scene.
Men Kaizers kjører selvsagt sitt eget løp, og bra er det. For alt handler ikke om å blåse folk over ende, heller ikke for Kaizers.
Den ubestridte Kaizers-keiseren Janove Ottesen er smørblid og litt selvtilfreds, stappmett etter et år med eventyrlig suksess og intens turnering. Nå er le grande finale her: kronen på verket, årets siste Kaizers-konsert! På dagen ti år etter at Kaizer-eventyret eksploderte med utgivelsen av debutalbumet "Ompa til du dør". Hjemmebane på Lassabanen, der Bryne-Janove en gang spilte fotballkamp mot Vidar for 16 betalende tilskuere.
Med en litt diktatoraktig framtoning, snakker Janove til festivalpublikummet som om alle var kommet bare for å oppleve Kaizers. Han er såå klar til å gi sitt elskede hjemmepublikum det de lengter etter, og litt til. Men at Kaizers har ambisjoner om mer enn å dirigere massene til allsang er også tydelig helt fra start, og det er akkurat i dette skjæringspunktet mellom kjærlighet til blodfansen og musikalske ambisjoner at Kaizers hadde litt å gå på.
Den første delen av konserten var visuelt mørk og mer innstudert teatralsk enn jeg har sett bandet før. Et vakkert og effektivt grep å la storskjermene være i svart-hvitt med et filter som ga et gammelmodig visuelt uttrykk som står perfekt til det fascinerende Kaizers-universet. Det føltes som om dette er veien bandet ønsker å gå i framtiden, kommer det en film eller musikal i denne stilen når "Violeta, Violeta"-trilogien er fullendt? Si jaaaaa! Men rent musikalsk var det litt springende, blodfansen så litt spørrende på hverandre. Men ingen grunn til panikk, godlåtene trillet ut av Kaizers-påsen, fra et svært så velopplagt band. Og en definitiv høydare var det det jo da pumpeorgel— og gassmaske-Helge (Risa) først sang i megafon, før han ble skamklipt av en som etterpå ble takket som Frisøren Ole. Men - som på så mange av årets Rått & Råde-konserter: Når du kan høre hva sidemannen i mengden hvisker, da er volumet fra scenen for lavt.
Årets albumutgivelse "Violeta, Violeta vol.1" er omfavnet av blodfansen allerede, og fantastiske låter som "Fra diamant til kull" og "En for orgelet, en for meg" har allerede sikret seg plass som både allsangfavoritter og helt der oppe med Kaizers-evergreens som "Kontroll på kontinentet" og "Maestro". Etter at de to sistnevnte låtene hadde rundet av, kom Kaizers på scenen igjen og spanderte "Sonny", tittellåten fra musikalen som skal ha premiere på Rogaland Teater i november. Det er bare å glede seg.