Når 00-tallet en gang i framtiden skal oppsummeres og nostalgifiseres, vil 50 Cent helt sikkert bli husket og nevnt. Men det begynner å bli lenge siden 2003 og superhitene "In da club", "P.I.M.P." og "Candy shop" nå.
På den store scenen på Rått og Råde torsdag kveld var ikke Fiddy bare en veldig blid, men lite energisk skygge av det han var for få år siden. Den første halvtimen ble han regelrett gjort til statist av sin G-Unit rapkollega Tony Yayo.
Det 50 Cent har å fare med er en sæpreget, slepende og glatt flyt, en frekk gangsta-personlighet, et knippe klubbvennlige hits med mykpornografiske tekster. I teorien holder det massevis til å toppe plakaten på Rått og Råde. Det kunne blitt en super konsert, men var det ikke. Dessverre.
Det viste seg raskt at 50 Cent ikke er noen stor scenepersonlighet. Keitet, blid og litt slapp. Energi har derimot medrapper Tony Yayo nok av. Resultatet var at han fikk dominere altfor mye, altfor lenge.
Konserten kom skjevt ut fra start, både det dyktige bandet, DJ-en og 50 Cent druknet fullstendig i forhold til Tony Yayo. 50s behagelige rapstil og Tonys mer aggressive smeltet ikke godt sammen. Låtene gled over i hverandre og ble monotone, det var "Put your hands up" og aerobic-vifting slik det er på de fleste hip hop-konserter. Verken mer eller mindre. Tony Yayo fyrte opp det som så ut som en joint, 50 Cent nevnte Utøya, men påpekte at nå var tiden kommet for å ha det gøy.
Først etter en halvtime ble det dreis på lydmiksen, og mannen vi var kommet for å se gjorde mer av seg. I hvit t-skjorte, Giants-caps og bare en liten bling-medaljong gjorde den smilende superstjernen et sympatisk inntrykk. Når hitsene begynte å komme ble det også stadig festligere å være publikummer. Men selv "Candy Shop" og sistelåten "In da club", ble avlevert på standard vis. Ikke noe ekstra. Ingen nye musikalsk kreative finesser. Og da blir det for monotont. Røyk, flammer og hvit konfetti til tross. Jeg hadde ærlig talt forventet mer av 50 Cent.