Dessverre var det litt for mange dødpunkter i konserten til at den skal få maks antall prikker på terningen. Men det er en sterk firer.
Det er ingen tvil om Lykke Li sitt talent. Hun har en vakker, sår stemme med særpreg. Hun er sjarmerende på scenen og har et solid sangmateriale fra de to albumene «Youth Novels» og «Wounded Rhymes». Med en nydelig lyssatt mørk scene og en fullmåne som dukket opp bak fjellene, ble konserten en verdig avslutning på Sjøsiden-scenen fredag kveld.
Sanger som «I Follow Rivers», «Youth Knows No Pain» og «Get Some» satt der de skulle, mens andre, roligere låter, ble uinspirerende og en smule kjedelige.
Under konserten tenkte jeg til tider at Lykke Li har noe «Susanne Sundførsk» over seg, både i stil, presentasjon og rytme. Men en nærmere sammenligning vil være urettferdig overfor begge to. Til det er de musikalske uttrykkene for forskjellige.
Lykke Li spilte i en drøy time foran flere tusen publikummere mens Pulp herjet på hovedscenen noen hundre meter bak. Hun tok publikum både opp og ned i stemning, men er helt klart best når hun får folk til å danse – gjerne en dans de neppe visste de kunne. For svensken har noe, kall det gjerne en x-factor, som fascinerer.