I går spilte Kaizers Orchestra hele sitt kommende album «Violeta Violeta Vol. II». Et interessant eksperiment fra et band som er vant med det motsatte av overraskelser. Dette er en spontanreaksjon på de ti låtene fra det ikkeutgitte albumet, skrevet med rennefart og uten betenkningstid. Ta det for det det er.
Første låt: «I ett med verden», kjørerock med råneriff, uptempo med roligere slutt, tøft.
Andre: «Støv og sand», Stones-rock med dype blåsere, ørkengitar og et sjøsjukt riff.
Tredje: «Tusen dråper regn». Radiosingel vi har hørt noen ganger. Fin sang med marsjtrommer og kvasse gitarer. Stødig, og med ekstra buekorpstrommer på scenen.
Fjerde: «Drøm videre Violeta», seig ballade med stryk, pent, desperat og dramatisk.
Femte: «Gresk komedie», Geir Zahl på vokal, stilig, kantete vers og beinere, tøffere refreng.
Sjette: «Faen i båten», uptempo kaizerssirkus med balkan— og østenpsykedelia som er en vinner.
Sjuende: «Far til datter», banjoåpning med påfølgende brutalt knuserefreng som nok er albumets utskudd og et fint avbrekk.
Åttende: «Silver», streit, relativt rolig rockelåt som muligens egner seg på radio?
Niende: «Domino», tung rock med masse gitar, ikke en umiddelbar favoritt.
Tiende og siste: «Den romantiske tragedien», ballade som sitter akkurat som den skal.
Sum: Et umiddelbart streitere album uten de store utskeielsene. Ny lyd, mer gitar og mer rock. Det virker lovende.
Som førstegangs konsertmateriale var det interessant og stødig levert, uten at alle sangene hoppet på oss sånn helt umiddelbart. Da de nye var luftet, var det klart for de gamle. Først fem låter fra den første Violeta-plata med «Philemon Arthur & the Dung» som første. Så sikre hits. «Ompa til du dør» og di. Der har Kaizers stålkontroll. Enkelt og greit.