Forskjellen på himmelsk og helt alminnelig, jordisk popmusikk er ikke så stor, og djevelen ligger så til de grader i detaljene. Veronica Maggio er et av trekkplastrene på Rått og Råde-festivalen i Stavanger om noen uker. Det ytterst sjarmerende svenske stjerneskuddet åpnet Øya-konserten med LOL-provokasjonen «Nu regnar det inte heller». Men det gjorde det, i alle fall ute blant publikum. Så røyk en av datamaskinene til keyboardisten. Og lyden var dårlig. Ha! Karma is a bitch.
Nu vel. De kom seg i hakk, og startet en litt humpete time foran et middelsplussengasjert publikum.
Maggio er en superstødig sanger, men hun er ikke briljant dømt utelukkende ut fra egne stemmebånd. Dama trenger fryktelig gode sanger for å skinne. Hun har noen av dem. Hun har også en del som er helt sådär. De av oss som er problemorienterte mener bestemt at hun har litt for mange av sistnevnte. Sånn er det egentlig på platene hennes også, men det er mer avslørende live, der hun ikke har den samme strøkne produksjonen å lene seg til. Deler av denne lille timen var i overkant monoton og lettbeint. Det er ikke før de virkelig gode trilles ut at Maggio er en stjerne. De beste har hooks, melodilinjer, instrumentale temaer som klistrer seg som nattkebab til finskjorte. Det luktet sol på sletta, selv om det regnet, da hittene kom. «17 år», «Måndagsbarn», «Jag kommer», de jaget bort mer regn enn gratisponchoene fra Gule Sider.
Hun er virkelig storveis på sitt beste, og det er kanskje litt av forklaringen på at man blir stående og vente litt på det som ikke er heeeeelt der oppe. Hun blir nesten straffet litt, og den tvilen skal vi – under tvil – la komme anmeldte til gode. Vi får håpe både hun og bandet koster på litt ekstra når de kommer på Rått og Råde.