Kanye West kom fra en heidundrende fest i Bergen på tirsdag. Rapportene var overstrømmende, og forventningene lå over Middelalderparken som et tykt ullteppe. Dette blir fabelaktig.
Og kort fortalt: Slik ble det.
Fra han først ble hevet over publikum i en tildekket lift var dette en fest. Bakteppet er et bilde av en gresk statue. Danserne har englevinger og det er så kitsj at Odd Nerdrum ville rødmet en smule. Det er så moderne at man kan utvikle spontaneksem bare av å være til stede.
Kanye er en skrue. Selvhøytidelig langt ut i det gale, før han snur og driver med venstrehåndsredning av verden. Han forteller om en røff oppvekst, gata og er så ekte så ekte, før han med største selvfølgelighet skryter hemningsløst av seg selv, sitt og sine. Kanye er høyt og lavt, han byr på seg sjøl. Det henger ikke på greip, men det er helt naturlig. Det er nestenparodisk som bare salige Michael Jackson kunne være under ”Heal The World”, og det er like storveis. Det er vanskelig å forklare hvordan og hvorfor man godtar det overfladiske skvalderet som rommer Gucci-vesker, egen fortreffelighet og afrikansk nød i samme åndedrag. Det er tusen små grunner til ikke å like Kanye West. Men når galskapen settes sammen med briljante, massive hiphoplåter er det bare å legge seg paddeflat.
Dette er en konsert, men det er aiaiai så mye mer. Da mannens pompøsitet for alvor hadde smittet over på undertegnede slo det meg at den moderne suppa bestående av penger, glamour, musikalske tilbakeblikk, nybrotsarbeid, galskap og kulturforvaltning kulminerer med Kanye West. Dette er post-MTV-liveshow på sitt ypperste. Heldigvis fikk jeg en spiss albue og litt øl i nakken og kom meg ned på jorda igjen. Stormannsgalskap bikker over på et tidspunkt, og den dagen hovmod står for fall tipper jeg Kanye West har en real nesestyver i vente. Kanskje er han på høyden akkurat nå.
Han har et arsenal av premiekaniner å plukke av når konserter skal settes sammen. Det er produsenten, sampleren, showmannen, musikksnekkeren og den musikalske gjenbrukeren Kanye West som skinner. Som mange har påpekt før, det finnes bedre rappere. Men Kanye er en musiker med en uovertruffen teft som startet med den fantastiske The College Dropout i 2004. Kanye plukker fra hele katalogen, men har hovedvekt på sitt siste mesterverk, My Beautiful Dark Twisted Fantasy. Han ruller ut den ene perlen etter den andre, omringet av et velregissert danse— og lysshow. Det glir som et NSB-tog på en sjelden god dag. Helt sømløst fra topp til topp. Til og med ”I hate the press”-talen hans var bra i denne konteksten. Kanyes preken om at dette er ekte rap, ikke noe popdrit, er på en forunderlig måte helt ok, selv om han tar feil.
Vi kunne gått i detalj på hver del av regnestykket, men det er summen som er overveldende. Ingen feil, ingen dødpunkter. Bare en drøss dansere, tre mann på tangenter og en forløser i midten. De beste nye og kortversjoner av gamle hits.
Midt i settet hilste Kanye Oslo-publikummet, nevnte de siste tiders tragedier og takket for at folk kjøpte platene hans. Neste år vil han ta med seg Jay Z og kommer tilbake. Det er ingen grunn til å tro på det, men dersom Kanye nærmer seg landet, da bør du stille. Dette er noe av det som vil stå som en påle når de første 10-15 årene av 2000-tallet skal oppsummeres.