Denne skulle være en anmeldelse av en gospelkonsert. Det er vanskelig nok, fordi forrektige gospelkonserter har en åndelig dimensjon som vanskelig lar seg fange opp av et terningkast. I tillegg har kristne forsamlinger en tendens — en lei tendens, i noen sammenhenger - til å lesse såpass med program og ting og tang rundt konsertene at det blir lange helaftener med litt sånn og litt sånn og litt drøs og litt kaffi og hjelpes bevares, er klokken blitt såpass ja? Dette var en sånn kveld. Spektakulært dårlig regi og dramaturgi, hvis vi skal vurdere dette som en musikalsk opplevelse. Og det skal vi, vel vitende om at vi nok tråkker på noen svært såre tær.
Plakaten sier "konsert", inngangspengene sier "konsert" og folk sier de er på konsert. Da må det være greit å bruke de parametrene vi bruker på konserter.
99 prosent kom til IMI Forum denne kvelden for å se og høre Andraé Crouch, den moderne gospelens gudfar. Jeg vil tippe at brorparten av publikummet denne kvelden også har sunget Crouch-sanger, enten i kor, på møter eller i andre samenhenger. Crouch har vært - og er - en enorm figur i gospel- og tensingmiljøer i Norge og i hele resten av verden. Publikum kan disse sangene. Jeg kan disse sangene. Tenorstemmen på 75 prosent av dette repertoaret sitter i ryggmargen.
Folk venter på Crouch fra konsertstart klokken 20.00. 22.40 kommer han på scenen.
Før Han Sjøl viser seg har Stavanger Gospel Choir, Solveig Leithaug OG Reflex med gjester sunget fra seg. Det har de gjort på en ok måte, men det har tatt lang tid.
I tillegg - og det er nå det begynner å bli komplisert - har den veldedige organisasjonen Mercy Ships fortalt i flere omganger om deres helsearbeid langs den afrikanske vestkysten. Det er Mercy Ships som arrangerer denne kvelden, og målet er å samle inn penger til båten som hvert år sørger for at lutfattige afrikanere får livsnødvendig hjelp.
For å sikre at fremdriften ikke tok overhånd var opp til flere representanter fra Mercy Ships på scenen for å takke for den flotte sangen, og for å informere. Ikke noe galt i det. Fantastisk arbeid, men det punkterer konsertopplevelsen. Al tenkelig respekt for formålet, men konserten blir altså dårligere, og folk er på konsert.
Man er relativt overmoden i hodet og annige i beinå når Andraé Crouch kommer på, etter kirkekaffien, som ble servert to timer og ett kvarter etter konsertstart.
Nu vel, folk var uansett klare for å høre legenden.
Han kommer inn, og begynner. Umiddelbart forstår alle at dette er en mann som VAR en stor musiker og sceneartist.
Alder og en rekke sykdomsperioder har nok innhentet Crocuh. Han mumler når han snakker, og han synger lite. Legenden fungerer mer som en slags ekspertkommentator. Den jobben gjør han greit, så lenge man konsentrerer seg om å høre skikkelig etter.
Folk jubler når han er ferdig med en sang, men den følelsen hadde jeg også da Whitney Houston og Jerry Lee Lewis besøkte oss. Alle legender får poeng for å møte opp, selv om det de presterer er under pari. Gospel-faderen er stort sett tilskuer til sin egen konsert, og det er litt trist. Folk vil så gjerne at dette skal være bra, og responsen er langt over det påkrevde, målt etter musikalsk leveranse. Crouch står stort sett og lener seg til pianoet. Han fyller gospelklassisk inn mellom verselinjene, men det er de andre som stort sett må ta seg av sangen. Han har ikke stemmen lenger.
Den første timen rekker Crouch, hans fire medbrakte sanger og Reflex å jobbe seg gjennom fem sanger. Crouch forteller historier og preker mye, og tidvis usammenhengende. Innimellom kommer det noen perler, en god historie, en punchline eller et gjennomtenkt visdomsord, men det går seint. Når de først synger, bæres han fram av de fire medbragte og de hvitkledde fra Oslo. Nå og da drar de til, særlig Crouch' amerikanske sangere. De imponerer mellom dryge vampepartier og alle hvileskjærene.
Elefanten i rommet er at Crouch dessverre ikke er den utøvende musikeren og sangeren han har vært. En ubehagelig sannhet som de fleste nok ikke ville peke på. Andraé Crouch har hatt en fantastisk karriere. Han har vært for gospelen det Pelé har vært for fotballen. Men som sceneartist har Crouch så til de grader gått inn i overtid. Nå jubles det for det han var på 60-, 70,- 80- og 90-tallet, og for de prestasjonene bandet og koret hans leverer. Han er legenden, det er hans navn på plakaten, men han flyter på helt andre ting enn det musikalske. For den musikalske Crouch blir kvelden en øvelse i hvor lavt man kan hoppe og fremdeles få applaus. Synd, men sant.
Et par Crouch-klassikere kommer, men det er ikke før på "My Tribute (To God be the glory)" at Crouch sjøl klarer å mobilisere nok til å minne om gammel storhet. Det er noe rotekte og rørende over den kraftanstrengelsen han gjør nå han synger det første verset. Det som om hele kroppen retter seg ut og han trekker fram en autoritet og kraft som vi hadde avskrevet. Etterpå virker han helt ferdig.
Det var et øyeblikk å huske.
"I'm not here to entertain" sa Crouch midt i konserten. Han forteller at det aldri har vært hans intensjon. Han er Guds tjener, en mann som først og fremst vil at folk skal møte den frelseren som han har viet livet sitt til å følge. For mange i IMI Forum denne kvelden vil disse andre dimensjonene, det åndelige og innsamling til et meget godt formål være nok.
Det er helt greit.
Undertegnedes oppdrag var å vurdere det musikalske. Konsertopplevelsen med Andraé Crouch. Skreller vi bort alle gode intensjoner står vi igjen med et ok band, et ok kor, fire mer enn gode gospelsangere og én legende som har sin utøvende musikalske storhetstid et godt stykke bak seg.
Det siste vi fikk høre var en halv "Soon and very soon", tidenes beste, moderne gospelsang. Kvelden ebbet symbolsk ut med at han gikk rolig av scenen uten å fullføre klassikeren. En halvtime senere, da jeg var hjemme, satte jeg på "Andraé Crouch & The Disciples Live in London", et fyrverkeri av en gospelplate som viser hvorfor Crouch har legendestatus.
Ahhhh, så bra han engang var.