Noen konserter går på skinner fra start til slutt, men berører likevel ikke en nerve i sjelen. Andre er mer lodne og bustete i uttrykket, men ender opp med å sette sjela i brann.
Jeg hadde bare sånn passe forventninger til de tyske krautrockpionerene Faust. Gamle kunstrockere på comebackveien. Lukter sellout og pensjonsforsikring lang vei. Lukter kjedelige rekonstruksjoner av gamle dager.
Men så dukker denne lodne og til dels nykonstruerte utgaven av Faust opp: Stadig med originalmedlemmene Werner Diermaier (trommer) og Jean-Hervé Péron (bass) på plass, men også forsterket med tre-fire yngre musikere. Og denne blandingen av blandede årganger og nye ideer gjør Faust til et levende og skapende band. Noen trist comebackdinosaur var det definitivt ikke som innfant seg i Folken denne siste Numusic-kvelden.
Poesi i rød stol
Faust anno 2009 er en salig blanding av gammelt og nytt, av melodiøs og riv ruskende herlig galen musikk. Faust minner om et tysk Sonic Youth. Det eksperimenteres heftig med de melodiøse, rytmiske og soniske strukturene.
Men Faust går lenger enn de kritikerroste kunstrockerne fra New York. Tyskerne inkorporerer også elementer av diktopplesing (fra rød lenestol – bandet forlangte stol opp på scenen) og musikalsk samtidsteater. Tidvis blir det vel kunstnerisk. Men skitt au.
Faust synes genuint opptatt av sin kunst og sitt uttrykk. Vi tåler at den kvinnelige gitaristen kroer seg godt opp i lenestolen og leser dikt. Og det hjelper på at den medbrakte sementblanderen settes i gang og at Péron finner fram trompeten og de snåleste toner.
Og når diktoppleseren også drar fram trekkspillet og tvinner ut spøkelsesaktige pipete toner, så hensettes man i de underligste stemninger.
Trøkk
Men Faust har også «skikkelige» låter på repertoaret: Særpregede og gjennomgående stakkato, men rytmiske. Og med tidvis to bassister på scenen – Péron pluss en kvinnelig gjestebassist – blir trøkket enormt når rytmeseksjonen og resten av ensemblet maler i gang de lange, heftige låtene basert på primale tematiske og rytmiske strukturer.
Det låter til og med bra på kraftballadene, på vakre «Jennifer» og den mer hakkete, men likevel fine «Der Baum».
Faust fikk underveis problemer med teknikken. Men etter litt stillstand og klabb og babb, kjørte bandet videre uten at teknikken fungerte optimalt. Man kunne formelig merke «fanden heller»-innstillingen.
I stedet for å resignere, girte bandet bare ytterligere opp –og demonstrerte at det går an å improvisere. I siste halvdel av konserten svingte det skikkelig. En ramsalt tysk blanding av Sonic Youth, radikal samtidsmusikk, Scorpions & Grateful Dead på syre og opptinet tysk kaldkrigsfunk. Alt sammen presentert med offensiv spilleglede og en underlig varm ironisk snert.
Joda. Skikkelig schwung!